Velkommen til bloggen min

tirsdag 18. oktober 2016

Regnbuen--mine bilder og André Bjerkes dikt


Jeg har nesten aldri fotografert regnbuen. Ikke før i sommer. Siden bloggen min ligger såpass i dvale, så hadde jeg ingen planer om å legge ut noe før jeg kom over diktet til André Bjerke: Regnbuen fra 1946. Det traff meg både i hode og hjerte! Det må da sies å være et  vakkert dikt, jeg falt pladask og undret over at jeg ikke har lest det før. Jeg bestemte meg for å dele det her på bloggen. Siden jeg  var så heldig i sommer å oppleve og fotografere regnbuen, blir det mine bilder og diktet til Bjerke.

Bildet øverst er tatt grytidlig en morgen, før klokka 5 (det er da lyset er på sitt vakreste), og jeg kom meg ned til havet, og så kom det flyvende en flokk gjess som jeg fikk fotografert idet de passerte den vakre buen. Den buen som er så enkel å forklare fysisk, men som for noen av oss har en dypere mening. Vi ser en regnbue og føler en undring, tenker kanskje over livet, døden, uendeligheten, de eksistensielle spørsmål. Slik er alt i naturen: En kilde til å undre seg over livet. Regnbuen er helt spesiell, den bærer både fargene og lyset i seg.  


Regnbuen over Brunlanes--en tidlig, stille og magisk sommermorgen


Her fikk jeg til og med en dobbel regnbue, tatt i Kvelde

Tatt i Kvelde

Her er det vidunderlige diktet som kan gi næring til sjelen, som kan få oss til å undre oss over livet. 

REGNBUEN av André Bjerke

Du spør meg, mitt barn, hva en regnbue er?
Nei, tenk, det er mer enn jeg vet.
De kloke forstår det? Det tror vel enhver,
men regnbuen kommer man aldri så nær
at man fanger dens hemmelighet.
Ja, vel er jeg klok som en visdommens bok
og kjenner all verden til fjerneste krok,
men helt uten hell har jeg søkt å få svar
på hva regnbuen var.

Å fange dens farver det prøvet jeg vel
engang før min barndom forsvant.
Jeg satt i en have en regnsommerkveld
og lekte i gresset en lek med meg selv,
- det gjør jeg jo ennu iblant. -
All verden var våt under himmelens gråt,
og jeg var kaptein i en smørkassebåt
som seilte omkring på den svømmende jord
med all skapning om bord.

Jeg lekte at regnet som druknet min mark,
var virkelig syndeflodsregn,
og selv var jeg Noah i Noahs ark;
jeg satt som hin bibelske urpatriark
og ventet på himmelens tegn.
Og tegnet, det kom: det var regnbuen som
sprang ut som en rose i vannenes flom
og hvelvet sin veldige solstengel opp
over Ararats topp!

Den var solmorgenrød, den var sommernattsblå
den var hvit som en lilje så svai.
Hva kunne det være? Jeg tenkte som så:
Det er vel den sløyfen Vårherre tar på
hver gang himlen har syttende mai...
Å nei, jeg forstod: det var saktens en bro
som Gud mellom jorden og stjernene slo
og lot den da selvsagt begynne sin vei
her i haven hos meg.

Men var den av gull, eller var den av glass
eller kanskje av solsilkebånd?
Og førte den opp i et himmelpalass
hvor Herren, han står på sin syvstjerneplass
og øser dens lys med sin hånd?
Jeg fikk nok et svar hvis jeg bare var snar
og løp og la hånd på den der hvor den var.
Du spør om jeg sprang? Ja, men luften ble tom
i det samme jeg kom!

Den var her ista men så løp den sin vei?
Nei, stopp, den var ennu å se
der rett bortved bekken. Jeg tenkte: å nei,
du narrer nok mange, men slett ikke meg;
så satte jeg atter av sted
over gress, over grus, i en regnbuerus;
nu skulle jeg fange den, få den i hus!
Det var en vidunderlig sommerkveldslek.
Men regnbuen vek...

Slik gikk det meg da. Og slik går det meg nu
på min daglige regnbuejakt.
Den viker som før. Og jeg burde vel snu?
Nei, vit at det kan hverken jeg eller du
når vi først er i skjønnhetens makt.
Jeg må og jeg vil nok forfølge dens ild
så lenge det ennu er regnbuer til;
den leken vil vare til jeg ikke ser
noen sommerkveld mer.

                     André Bjerke (1918-85), fra Regnbuen, 1946

Så kan vi alltid minnes en sommer som er forbi og glede oss til neste mens vi også nyter de andre årstidene. 

Ønsker deg som besøker bloggen min en vakker høstdag! 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar