Velkommen til bloggen min

mandag 28. april 2014

Historien om hvordan jeg lagde steinbitkaker av 4 kilo fisk. Humor var viktigste "ingrediens" for gjennomføringen!



For en stund siden fikk jeg servert de deiligste fiskekaker av en venn. Laget av steinbit. Siden jeg er ganske dårlig på å lage mat,  tenkte jeg at kanskje jeg kunne bli bedre, og at jeg kunne forsøke. Disse fiskekakene var så gode, og jeg gikk løs på utfordringen. Jeg fikk oppskriften. Min venn sa han brukte å lage av FIRE kilo fisk. I grunnen sa ikke det meg så mye i og med at jeg så å si aldri lager mat.

Først da jeg hadde kjøpt 8 pakker med steinbitfilet, forsto jeg omfanget. Jeg puttet dem i fryseren mens jeg kjøpte de purreløkene som skulle være i pluss krydder, maisenna og egg mens jeg grublet på hvordan få dette til. Og som overskriften sier: Humoren var viktigste "ingrediens", for maken til omfattende matlagingsprosjekt har jeg aldri vært med på. Riktignok sa min venn at det ville ta fire timer første gangen.

De purreløkene var en stor jobb å kutte. I løpet av prosessen skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp, for der lå filetene fordelt i 8 dype tallerkener, og det virket ganske uoverkommelig å lage av så mye fisk på en gang. Jeg så selvsagt humoren i dette, lo godt mens jeg holdt på, og Sigmund mente at jeg kanskje skulle lage en litt mindre porsjon en annen gang. Ja, til deg som leser, du kan jo gjette hvor mange fiskekaker det ble? Det står lenger ned på siden her. Det er egentlig utrolig hvor gode de ble, tatt i betraktning hvor hvite og dissete de så ut før de ble til deig som skulle stekes.

Foodprosessor er en kjekk sak. Den kvernet alt til en deig, det vil si det ble 4 boller med deig, og det var ikke plass til mer enn én kilo for hver omgang. Jeg fikk hjelp til å kutte opp purren. Stekingen var det jeg som sto for. Jeg brukte to panner: En teflon og en jernstekepanne. Teflonpanna var altfor liten, så til neste gang skal jeg kjøpte en stor teflonpanne for deigen hadde en tendens til å sette seg fast i jernpanna.

Jeg stekte i jordnøttolje kjøpt i Sverige, den skal være svært sunn på det riktige fettet. Det ble temmelig hett på kjøkkenet etter hvert. Med vinduene oppe prosesserte jeg fiskekaker etter beste evne.

Min lille hund Sara er det jeg vil si en tilnærmet  altetende hund, men selv om hun liker både salat, tomater og agurk, ble smaksløkene hennes skikkelig tent da hun fikk smake på en ferdig fiskekake. Hun  ble sittende ved min side til jeg hadde stekt opp all deigen. Og hun fikk smake flere ganger underveis. Det gjorde vi menneskene også, smakte, og det holdt motivasjonen oppe for det smakte sååå godt.  De ble ikke så gode som min venns fiskekaker for jeg hadde oppi pepper mens han brukte chili, og chili lagde en ekstra spiss, men jeg tåler ikke veldig sterk mat, derfor ble det pepper og dessuten salt, pommesfrites krydder og muskat.

Men neste gang tror jeg at det får bli 2 kilo og ikke 4. Ja, det ble cirka 75 steinbitfilet-kaker. Og de befinner seg nå i fryseren, og jeg kan jo invitere gjester på dem samt at vi vil ha fiskekaker i lang tid framover.

Siden ingen av oss er spesielt glade i fisk, var jo dette en super måte å få i seg sunn mat. Jeg har spist "kjøpefiskekaker" tidligere, og de er ikke i nærheten av smaken på disse.

Så dette var vellykket! Og nå klarer selv jeg å lage mat altså, det gjelder å følge oppskriften nøye. Jeg er ikke sånn som kan ta det på feelingen altså med litt av hvert av krydder og diverse som jeg "smaker meg" til. Nei, jeg må ha en oppskrift som jeg kan følge til punkt og prikke.

Ja, dette var historien om mine 75 steinbitkaker! Og litt flere bilder er her, det første bildet er av alle fiskekakene  (bildene er tatt med mobil):


 Oiii, her stekes det!

 Første porsjon er ferdig!



Takk til deg som leser bloggen min. Ha en god uke!! Hjemmelagde fiskekaker er altså en delikatesse! 



søndag 20. april 2014

Gratulerer med dagen, Sigmund!


Gratulerer elskede med dagen!! Takk for en nydelig påske her i Stavern. Solskinn og gode opplevelser. Vi hadde vel aldri tenkt at det skulle bli varmt nok til å feire påske her. Det ble det!




Da har jeg bare ett ønske for 20. april 2014, at du min kjære Sigmund får en kjempefin dag!!!

Takk for at du er en så fantastisk mann!

Din Kjersti


onsdag 16. april 2014

Våren gjør meg ør, svimmel og glad selv om jeg har ME



Akkurat sånn er det i øyeblikket. Ja, slik er nåtiden som mange av oss øver å holde  fokus på. Det er mange med meg som blir øre, svimle og glade i våren! Dagen i går! Den var nettopp så nydelig!

Den var helt fantastisk.  For en gangs skyld skal jeg fortelle at med ME så er en kort tur i pur livsglede noe som gjør at jeg blir liggende resten av dagen. Det er "medaljens bakside", og den ønsker jeg ikke vise folk. Bare Sigmund ser meg etterpå. Da har jeg timer jeg nesten angrer på at jeg gikk ut i våren, men så lader jeg batteriene, og etter noen timer er jeg lykkelig over at jeg presset meg (enda en gang) over evne. Jeg tenker at EN DAG må jeg bli frisk. En dag skal jeg kunne både fotografere en liten stund samt kanskje gjøre noe fint på kvelden, men jeg ligger på en sofa, henter meg inn igjen, ser litt TV. Mens man bobler av livslyst og glede så sier kroppen stopp.

Men til de to-tre timene ute: Det var strålende sol. Det var bøkeskogen i Larvik.  Det var menneskemøter, hundemøter, det var Sigmund og Sara, det var store trær, det var himmel, trær som strekte seg mot himmelen. Det var noe som ikke kan fanges i et foto, nemlig fuglesang, det var jublende fuglesang, den var vakker, det var toner, fugletoner som fylte lufta, som fylte menneskene som gikk på turstiene. Det var det aller vakreste lyset. Ettermiddagslyset som brøt gjennom trærne, og det var en helt egen stemning der jeg gikk mellom hvitveis, gammelt løv fra i fjor og bøketrær helt tomme for løv. Det var som de strakte seg i været etter lyset, etter nytt klorofyll som skal gi spire til nytt liv, nye blader i vakre grønnfarger.

Denne årstiden må da være Norge på sitt vakreste. Og det fine, alt ligger foran oss, nesten. For det var hvitveis, ikke overalt, men flekkvis var det grønt og hvitt som lå strødd mellom de digre bøketrærne.

Jeg er bare SÅ takknemlig for at jeg har dette livet selv om det begrenses av sykdom.

Sara er så hengiven. Hun hilste vennlig på alle, både mennesker og hunder, og en mann løftet henne opp og hun la hodet inntil ham, og han var veldig glad i hunder. Denne dagen skal jeg huske på i lang tid framover, den skal jeg ha med meg videre. For det viktigste var jo Sigmund som smilte, som lo, som koste med Sara, som bar fotoutstyret mitt, som lot seg fotografere og som snakket med forbipasserende.

Ja, det er mannen jeg elsker! Jeg er glad jeg har fått livet, jeg er glad for at livet har gitt meg en mann, jeg er glad for de vennene som fortsatt er i livet mitt etter mange år med sykdom, og som tar meg som jeg er. Jeg er takknemlig for de vennene som er kommet til de siste årene.

Jeg er hverken rosablogger, moteblogger, interiørblogger eller helseblogger, men likevel takker jeg dere som følger eller titter innom bloggen min som bare er noen "løse tråder".

Og her er et utvalg bilder som kan stå for seg selv. Ett er uskarpt med vilje, og det får representere den vårlige svimmelheten og det er noen skygger, og det er trærne. Jeg har prøvd å fange noe av alt det vakre med kameralinsa, og noe av det "mystiske" med denne bøkeskogen er at den drar deg inn i seg, og man kan minnes eventyr fra barndommen der man ble så dratt inn i denne magien at man ikke ville slutte å gå for man ville se hva som var dypt der inne der skogen stadig ble tettere og mørkere.































Fortsatt GOD PÅSKE!! Vi må ta vare på hverandre!


mandag 14. april 2014

Påske i Stavern er utrolig å oppleve!



Påske i Stavern på hytta vår er utrolig ja. Det er første gang det har vært varmt nok i været til at vi kunne være her i påskeuka. Jeg skjønte da tiden nærmet seg at det var mulig, og fikk ringt rørlegger som satte på vannet.

Vi reiste i uvær og regn og tok Bastøyferje fra Moss til Horten. Jeg liker så godt å ta turen den veien fremfor å kjøre hele veien Langhus-Stavern. Vi kom fram til kald hytte selvsagt, og på med ovner og tenning av masse stearinlys. Så måtte vi skru ned varmen for det var plutselig 26 grader inne og 8 ute.

I går våknet vi til strålende sol,  skog innhyllet i  heldekkende teppe med hvitveis, havet, og utsikten er optimal mot havet før det tettes med grønt bladverk. Aldri har jeg sett Stavern sånn. Vidunderlig! Dagen i går ble bare brukt til å slappe av og å kjøre en tur. Det blir neppe mulig å dra hit i mange påskeferier for det kreves at påsken kommer sent i kombinasjon med varmt nok vær og snøfritt så vi kommer fram.

Her er vi altså og vimpelen er heist, og alt er fryd og gammen. I år har jeg planer om å lese en bok, og det blir "de usynlige" av Roy Jacobsen.

Sara er i toppform noe bildene nedenfor viser. Jeg tror ikke hun kjente seg igjen her samt at det nå står en "dachshund" i betong utenfor, og hun hilste pent, men ble nok skuffet over at den slett ikke luktet hund. Den er en kuriositet som jeg har kjøpt på Bornholm, fraktet hjem. Den veier 20 kilo!! Bilde nedenfor.

Da er det bare å gi seg hen til det vakre livet her, nyte øyeblikkene, kjenne at man er til og er heldig som har dette stedet å reise til. Jeg har så mye å være takknemlig for.




Riktignok har vi hatt tre dachshunder før Sara, men at vi fraktet denne 20 kilos kolossen fra Bornholm til Norge er både pussig og fint å tenke på. Den har fått plass her ved hytteveggen.


Sigmund og Sara




Det blir litt agility-trening også. Sigmund har laget egen "løype" til Sara.



Et lite mobilbilde av stua da vi kom hit




Jeg syns hun er så vakker!


Sara slikker seg om munn fordi det er leverpostei på vei


Et bilde av meg også som er tatt i januar.

Til deg som er innom bloggen min: GOD PÅSKE!! Og takk for at du besøker siden min.