Velkommen til bloggen min

søndag 25. november 2012

Høst, høst--naturens siste gisp før vinteren snart setter inn



To ganger i november fikk jeg fotografert. Det er virkelig lykkestunder altså. Nedover kommer det også bilder av kjære Sara som i disse dager blir 8 måneder og er stor, nydelig jente. Hun begynner å ta "form", og jeg ser nå hvordan hun vil bli som voksen hund. En glad hund, snill, kjærlig, hengiven, lærevillig og ganske lydig. Hun skal få prøve seg på agility, men der vet jeg ingenting ennå fordi man skal ikke trene dette før hunden er cirka ett år.





Første del med bilder er tatt i Ås. De ovenfor er tatt i "andedammen" som ligger i området for UMB-Universiteter for miljø- og biovitenskap. Det het tidligere landsbrukshøyskolen i Ås, og jeg kjenner på alderen at det fortsatt er uvant med "nytt navn". Mange bilder er litt lik hverandre. Det blir litt samme tema med variasjoner.















Dette var en dag med strålende solskinn og fortsatt høstfarger. Det var kanskje et av naturens siste gisp før vinteren setter inn. Det er så vidt jeg vet bare bøkeskog i Larvik foruten her i Ås.




I mine yngre år gikk jeg på naturfaglinjen på videregående. Flere valgte å gå på landbrukshøyskolen i Ås av mine gymnasvenner. Jeg minnes fester her, og jeg minnes en tid som ung og studerende. Å rusle her senhøstes med disse minnene, vekket litt melankolske følelser. Nå er jo Sigmund for tiden student her hvor han tar vitenskapsfilosofi som en del av en doktorgrad som har hovedsete i Lund i Sverige.  Han viste meg ivrig både kantine og forelesningssal.


Dette er tatt mot Nesoddlandet på veien til Ås.



Det ble også en tur til Østensjøvannet. Det var virkelig få fugler igjen. Noen ender og snart voksne svanebarn, men ellers var det stille der. Jeg tok noen bilder av Sara da.




Hun er vel skjønn!!






Sara er vennlig mot alle, og trygt møter hun både store og små hunder, barn og voksne.



























JEG ØNSKER DEG SOM ER INNOM BLOGGEN MIN EN FLOTT UKE!



fredag 16. november 2012

Jeg har fått ny sofa_hva med den gamle? Gjenbruk og sånn


Jeg har fått nye sofa! Her er'n. Men det å kjøpe seg ny sofa avstedkommer ulike reaksjoner fra venner og bekjente. Forresten: er den ikke fin? Dagens sofaer er hovedsakelig å få i lys grått og mørk grått. Jeg liker farger, legg merke til de to rødrutete putene i sofaen. Jo, jeg er på vei til et minimalistisk og kanskje mindre materialistisk liv. Stua skal på sikt males hvit, det skal bli færre møbler. Men er det egentlig meg?  Det kan jeg jo lure på. For først skal badet tas!

Jeg har venner og bekjente som er svært opptatt av gjenbruk. Det er jeg også til en viss grad. Forklaringen kommer lenger ned. I tillegg er mange opptatt av at man må ha en grunn, en GOD grunn for å kjøpe seg ny sofa. Det er jo sånn at jeg nesten har dårlig samvittighet for å ha kjøpt meg ny sofa.

Det er ingen grunn for noen å forsvare enten om man kjøper seg sofa eller får strikket en skapellgenser fordi det er politisk inkorrekt.

Nå har jeg en god grunn for en ny sofa. Ortopeden sier jeg trenger to nye knær. Jeg har nå fått toalettforhøyere og annet for å komme meg lettere opp av møbler og stoler. Nå er det sånn at min gamle sofa var lav og jeg sank nedi og i en periode kom jeg ikke opp av den. Jo, jeg kom opp ved at jeg stablet to sofaputer oppå hverandre så jeg fikk mer høyde. Dette holdt ikke i lengden så turen gikk til Skeidar. Jeg prøvesatt omtrent samtlige sofaer i butikken, og valget falt på denne. Den var blant de høyeste samt at den har ben som det kan settes "forhøyede knotter" under. Den er god å sitte i, jeg synker ikke nedi og jeg kommer opp av den. Veldig bra! Så da har jeg liksom "forsvart" at jeg har kjøpt ny sofa, men jeg hadde jo bare kunnet kjøpe en sofa uansett.

Hva med min gamle, store, massive mørkegrønne sofa med myke puter? Om noen av mine "gjenbruksvenner" skulle lese denne, så kan jeg opplyse om at min gamle sofa allerede VAR gjenbruk idet jeg hadde arvet den fra noen i familien. Så den var gammel og god. I og med at jeg selv ikke liker å kaste ting, ville jeg slett ikke kaste den grønne sofaen. Da jeg kjøpte min nye sofa, spurte damen i kassen: Vil du ha montert den? Og vil du betale kr 400 for at Skeidar tar med seg den gamle? Jeg svarte ja på det første. Hallo? Ingen i mitt hus kan montere ting eller har helse til å løfte og dytte i særlig grad. Og jeg svarte nei til å betale meg vekk fra min gamle sofa. Ikke på grunn av pengene, men  fordi jeg ville gi den bort. Jeg var helt sikker  på at noen ville ha bruk for min gamle sofa. Og nå kommer DEN biten av historien altså. Les videre eller kanskje visste du at folk ikke vil ha brukte ting i særlig grad?

Min gamle sofa ble pent avbildet, og jeg satte inn en annonse på finn.no med trygg forvissning om at noen ville ha min sofa. Det gikk ikke mange dagene før første henvendelse kom! Noen i nabolaget ville ha min sofa. Så kom problemet! De som skulle ha min sofa måtte hente den omtrent samtidig som jeg fikk min nye. Her var det snakk om fornuftig logistikk og koordinering.

Et par uker gikk. Hvor ble det av min nye sofa? Dette var i begynnelsen av oktober, jeg hadde fått vite at sofaen skulle komme om to uker. Ring, ring! Damen på Skeidar: "åhh, dessverre, den er forsinket, dere får den ikke før i uke 47." Jeg bladde meg fram i kalenderen og så at det var 6 uker å vente. Samvittighetsfull som jeg er, sendte jeg sms til den første som ville ha min gamle sofa. I mellomtiden hadde det meldt seg enda en som var interessert. Da den første syns det ble lenge å vente, kontaktet jeg interessent nr 2 som heller ikke lenger var interessert. Annonsen lå fortsatt på finn.no. Så en dag ringte det en hyggelig mann som var svært interessert i min gamle sofa, og det var rett før jeg visste at min nye ville ankomme. Jeg skrev ned navn og telefonnummeret hans og lovet å ringe ham så fort Skeidar var klare til å levere.

Dagen kom. Sofa på vei. Jeg ringte den 3. personen for å si at nå kunne han hente sofaen. Hva? Hadde han skaffet seg en annen allerede? Ja! Samtidig hadde jeg annonsert sofaen min på facebook.

Allerede ganske langt fortalt: Sofaen var det ingen som ville ha. Og hvis man er syk med få krefter, krever det ganske mye energi å få GITT bort sine gamle ting. Til dere som også kjøper på finn.no, som syns at jeg burde latt være å kjøpe ny, men funnet meg en brukt på finn.no: Det er ingen av oss i vårt hjem som kan BÆRE! Jeg bor sammen med en som har tilbakevendende skiveprolaps. Jeg kan så vidt bære min 7 kg tunge hund. Dessuten: Skulle jeg da ringt på ulike annonser og spurt hvor høy sofaen er? Jeg har heller ikke et stort sosialt nettverk rundt meg av bærekyndige mennesker.

Det er fint med gamle ting, male møbler, pusse opp, ta vare på. Men det er ikke alltid man får det til. Det er mye bruk- og kast-mentalitet i vårt samfunn.

Siden jeg er barn av politisk radikalisme på 70-tallet, og ikke lett kaster ting, skar det meg selvsagt i hjertet da mennene fra Skeidar faktisk kastet min gamle sofa ut av vinduet. Del for del, pute for pute. Med humor spurte jeg om de kastet så store møbler ned fra 4. etasje også, haha, det gjorde de ikke. Veldig greie menn som kunne fortelle at det var atskillig nyere, dyrere og finere ting enn denne sofaen som folk rett og slett kastet.

Vel, så nå har jeg ny sofa og er ganske fornøyd. Så får folk bestemme selv hvor mye energi de vil bruke for å bli kvitt ting. Det var faktisk ingen som i løpet av cirka to måneder var interessert i en pent brukt solid sofa helt gratis!!



Egentlig holder jeg på å "skrive av meg" min dårlige samvittighet som jeg slett ikke trenger å ha. Jeg nyter å ha fått meg ny sofa.
Mens kameraet lå framme tok jeg noen bilder av min kjære Sara som nå er blitt 7 måneder:




Kan vel bare slå fast at hun er skrekkelig søt?



Til deg som har kommet deg gjennom hele dette innlegget om en sofa: Tusen takk! Ønsker deg også en fantastisk helg! Og husk: Du trenger ikke forsvare hva du kjøper og hva du gjør med det du eier! Du bestemmer selv.




søndag 11. november 2012

Utsikten min sammen med et vakkert dikt




Ettermiddagen i dag kunne by på et vakkert lys og et skiftende lys. Noen ganger er det som naturen bader i "gull". I dag fikk jeg gratulert min pappa med farsdagen. Jeg er så heldig å ha faren min i live. Jeg mintes også min farfar som ble født 11/11 for over 100 år siden. 

Jeg fikk besøk av en kjær venn! 

Kom over et dikt av Arnulf Øverland. Diktene hans går aldri ut på dato. Dette er et vakkert avskjedsdikt 


DEN SISTE NATT

Nu er det sent, du kjære.
La mig bare en gang få kysse ditt hår,
før du går.
Så får det være forbi.
Så får det være.

Snart er det høst å vente.
Gatenes lykter er tendte
for første gang iår.
Hvor ditt hår er dugget og kjølig og vått!
Det er som om natten har grått deri.
Det er som om natten har grått.

Nettene mørkner rundt vår sti.
Vi kan ikke komme lenger,
vi går oss vill om vi prøver,
og her kan vi ikke bli.
Den klare dag vi trenger,
glemmer vi bort om vi tøver.
Tilgi mig, gi mig fri.

           Arnulf Øverland, Samlede dikt, 1936


tirsdag 6. november 2012

Poncho og Skapell-genser


Jeg har alltid trodd at man må strikke selv for å få seg et strikkeplagg. Nå fins det snille mennesker, som mot betaling, strikker. På det viset fikk jeg meg den flotte ponchoen på bildet over her. Jeg fikk bestemme fargene selv, og fargene er blant yndlingsfargene mine.

For en stund tilbake surfet jeg litt på nett og datt innom finn.no, og der var det bilde av en flott, enkel genser, og jeg kontaktet de som strikket dem, og jo, de kunne strikke genser til meg, jeg kunne velge farge. I ettertid viste det seg at genseren er den kjente skapell-genseren som rusler som  en "strikkefarsott" over det ganske land. Navnet Skapell er oppkalling etter en programleder som ikke går for å være opptatt av de meste seriøse ting idet hun refererer kjendisstoff på TV hver lørdag. Så i tillegg tjener hun penger på denne genseren som visstnok slett ikke er hennes design. Alt dette fikk jeg vite etterpå. Føler behov for å skrive dette, vil jo helst ikke være så hekta på å følge moten at jeg støtter at kjendiser tjener penger på en fin strikkegenser. Neida, genseren hadde jeg maken til på 80-tallet, og det skal være Per Spook som designet den. På 80-tallet strikket jeg et par av dem selv. I dag har jeg ikke helse til å strikke, men her er iallfall bilde av genseren, er den ikke vakker?:



Det er jo litt rørende at det har sittet en for meg, ukjent kvinne, og strikket denne vakre genseren, etter mål jeg sendte over mail. Vi vet jo alle at håndarbeid aldri blir betalt etter særlig høy timepris. Så jeg er lykkelig over at jeg har fått meg en sånn genser. 

Nå var det slik at jeg kontaktet flere damer på én gang for å forhøre om de kunne strikke en slik genser. Og det var to som svarte ja, og da ble det litt vanskelig å si nei til den ene, dvs, jeg syns det var litt vanskelig, og snart er jeg eier av TO slike gensere. Bildet av den andre kommer i annet blogginnlegg for den har jeg ennå ikke fått. 


Jeg slår fast at jeg er godt rustet for kuldegradene, det blir godt med varme gensere. 

Ønsker deg som er innom bloggen en fortsatt fin uke!