Velkommen til bloggen min

onsdag 29. februar 2012

Helt nummen/vakre blomster fra Sigmunds jobb


Det ringte på døra. Blomster. Lapp med "til Sigmund". Så utrolig koselig. Jobben til Sigmund sendte blomster til ham. Med koselig hilsen der jeg også var med da. Men han har en utrooooolig flott jobb der de bryr seg om hverandre. Jeg har sjelden eller aldri sett et firma som har så mange gode kvaliteter!

For øvrig er jeg i sorgens nummenhet. Natta er verst. Natta til i dag var grusom. Håper å få en roligere natt nå.

Jeg fant link på nett i natt om sorg over å miste hund, og jeg fant ei som skrev om å miste bestevennen. Hunden er bestevenn. Og hun skrev også om den hunden som bare tar deg med storm.

Cirkeline tok oss med storm!! Og antagelig er det hundeeiere eller de som har hatt hund som best forstår.

Jeg tenkte i natt på en venninne av meg som er skilt, hun sa at det var sorgen man ikke sendte blomster til. Uten sammenligning for øvrig selvsagt. Men jeg tenkte at å miste en hund er også en sorg du skal klare på egen hånd. Mange aner ikke hvor tett man kan komme et dyr.

Så kom det altså denne store, vakre blomsterbuketten fra min manns jobb med hvite og røde roser.

Tusen takk til Sigmunds jobb!!

Takk til dere som har lagt igjen hilsener her og andre steder:)

Jeg har mistet den aller godeste hunden i verden. Noen syns hun var bortskjemt, og som jeg har skrevet før, hun ble akkurat så bortskjemt som vi ville hun skulle være. Det er nemlig hundeeier som er ansvarlig for en hunds adferd. Hun var ikke verre bortskjemt enn at hun satt foran godbitbollen og tittet fra oss og til den, og så skrapte hun borti vannskåla hvis vannet hadde stått for lenge. Dessuten ga hun labb når vi ba henne om det. Og hun kunne sitte, dekke, og hun skjønte et nei og tok et nei for et nei. Vi trengte ikke skrike til henne. Man trenger ALDRI å skrike til en hund!! Man skal snakke med lavmælt stemme. Det skal holde.

Cirkeline så som sin store oppgave her i livet å være snill, og det var hun til gagns, hun var hjertelig mot folk som kom på besøk, la seg inntil dem enten de ville eller ikke.

Jeg begriper ikke at noen ikke liker hunder. Jeg forstår at noen kan være redd, men å ikke bry seg om noe så hengivent, så nydelig!

I dag klarte jeg å lese igjennom epikrisen, hva røntgenbildene viste. Dyrlegen holdt på å sende henne hjem, Cirkeline var kommet seg litt, men de følte seg usikre. Men så tok de  røntgen, og så var det en hel liste med ting som var galt. Så avgjørelsen var riktig.

Skjønne skjønne Cirkeline!



tirsdag 28. februar 2012

Cirkeline RIP

I dag ble det Cirkelines siste dag. Det er tomt her, tårer og det vil bli et dypt savn. Verdens søteste, sjarmerende, vennlige, trofaste, hengivne hund er gått bort.

Hun døde i armene våre hos en fin dyrlege.

Takk, Cirkeline, for en fantastisk og lang reise!!!























mandag 27. februar 2012

Cirkeline er på sykehus

Kanskje det beste bildet jeg har tatt hittil i år, er fornøyd med dette.

Jeg er ikke så veldig fornøyd, faktisk lei meg fordi Cirkeline, min hund på 13 år er blitt syk. Hun virket i dårlig form i går. Pep litt. Så la hun hodet på armen min og så på meg. Det er jo ikke godt for oss å forstå dyra våre, men jeg tolket henne til å ville uttrykke "nå er jeg syk, mamma", og så sov vi dårlig i natt. Hun begynte å kaste opp midt på natten og så var hun ikke bedre i morges. Til dyrlegen med henne. Hun ble tatt røntgen av, og de tok blodprøver. Hun hadde luft/gass i tarmen, begynnende nyresvikt. De mente hun trengte tilsyn over natten. På Langhus stenger de klokka 19 om kvelden.

Så nå ligger hun i bur på Ensjø dyreklinikk med intravenøst. De ringte og fortalte at hun er bedre, men at de lurte på om vi visste om en diger kul under buken. Sigmund sa at det visste vi, men at vi ikke vil vite om det er en kreftkul. Vi lar bare tingene gå sin gang. 13 år er en bra alder for en hund. Jeg må innrømme at jeg ikke orker å miste henne. Hun er et sjarmtroll i særklasse, hengiven, kjærlig, akkurat så bortskjemt som vi har gjort henne, og akkurat nå er huset her veldig tomt.

Da vi hadde kjøpt vår første hund for over 20 år siden, bodde jeg i Oslo. Jeg var nyforelsket i Sigmund, hadde en vakker valp, og på en av turene mine møtte jeg en gammel dame som stoppet opp og sa til meg, litt underfundig: "Unødvendige sorger", jeg tenkte etter og lurte på hva hun kunne mene, og ordene brente seg inn, men  jeg skjønte ikke. Ikke før mange år senere. Jo, man utsetter seg for sorg, helt frivillig, ved å skaffe seg hund. Men det damen ikke sa er jo at man også "utsetter" seg for glede, ordet "utsette" blir feil, men man får da mange år med sann, ekte, nydelig glede i det å ha hund. Å ha hund er noe av det beste, syns jeg. "Det uskyldige livet" som jeg snakker om når det gjelder barn og dyr, den betingelsesløse godheten.

Etter planen kommer hun hjem i morgen. Jeg må bare ta én dag av gangen og se hvordan det går. Én ting er sikkert: Vi kommer til å kjøpe oss en ny hund en dag!!!

Det viktigste med å ha hund er: Ikke la dem lide. Så hvis Cirkeline virker smertepåvirket eller i dårlig stand, så vet vi hva vi må gjøre.



søndag 26. februar 2012

Endelig! Mitt første besøk på Aker brygge og besøket endte med en humoristisk sak som er beskrevet nederst. Jeg lo meg skakk!



Oslo har fått storbypreg. Aker brygge.


Så fikk jeg mitt livs første tur til Aker brygge. Det er uinteressant at jeg har ME og ikke har orket turen fordi det er lange avstander. Men det er flere måter å komme seg fram på enn å gå. Jeg ble overrasket over hvor fantastisk denne delen av Oslo har blitt. Det er jo helt utrolig. Det var gater, herlig bymiljø, kafeer og restauranter. Jeg betrakter dette som en rekognoseringstur så jeg til en annen gang vet hvor man kan spise på restaurant, hvor man kan parkere. Det var blant annet én restaurant som lå helt i sjøkanten idyllisk til. Jeg fotograferte. Det var svært variabelt lys, så blender og lukkertid og iso måtte stilles inn hele tiden. Det var nydelig ettermiddaglys, men store deler av Aker brygge er gjemt innimellom høye, mørke bygninger, og da må man åpne blenderen og øke tiden og iso'en.

DERSOM DU VIL HA DEG EN GOD LATTER SÅ BLA TIL NEDERST PÅ SIDEN, DER KOMMER DET NOE JEG IALLFALL LO SÅ JEG SKREK AV.

Akershus festning. Bildet er tatt fra Tjuvholmen, og jeg ble fornøyd med dette bildet.



Jeg syns det var blitt riktig vakkert her selv om det ikke er helt ferdig.


Jeg tok flere bilder av Nesoddenbåten og den alene også. Men så gjør jeg kompositoriske feil sikkert, og lar det bli litt rotete, men jeg fikk lyst, og jeg fikk en tanke om at kvinnen til høyre som er på vei ut av bildet, laget en ekstra "spenning" i bildet. Hvor skal hun hen, hvem er hun?

Her bygges det, og jeg syns det var artig med denne "lille" åpningen.

Her er et stillas som vitner om uferdig bygging.

Jeg er helt fascinert over at dette er Oslo. Og jeg er så glad jeg fikk oppleve å se dette. Jeg bare digget arkitekturen der.

Flott bygning, tror dette er leilighetskompleks med svindyre leiligheter.

Her fikk jeg testet ISO'en på kameraet mitt, og her stilte jeg inn på 800, syns ikke det ble så ille kornete.

Vi svingte innom operaen, jeg syns lyset var fint, og fram med fotoapparat, stativ og elektronisk utløser og stolsekk til å sitte på.

Her bare ligger opera og hotell foran meg, blikklar himmel, speilinger i vannet.

Jo, på slutten av turen på Aker brygge, skulle vi rekke tilbake til parkeringsplassen. Vi hadde betalt for en time. Jeg møtte på kjente og vekslet noen ord som varte i fem minutter. Idet vi kom til parkeringsplassen, oppdaget Sigmund at vi var i ferd med å få bot, og vi snakker her om minutter, og Sigmund hadde åpnet bagasjelokket på avstand der vi skulle ha oppakningen vår. Men parkeringsvakten løp av gårde, satte seg inn i bilen og kjørte. Sigmund ble så provosert, og da han kom hjem skrev han følgende til parkeringsfirmaet, og dette får jeg lov å legge ut, og jeg har ledd så jeg har skreket altså. Jeg har nemlig en mann med humor og en uttalt evne til ironi, så les dette, skrevet av min mann til parkeringsfirmaet:

"Jeg vil takke Deres strålende medarbeider, betjent nr. 847, for en strålende innsats for firmaet. Da han så jeg kom med kona som han så var sterkt bevegelseshemmet, minutter etter at betalt parkeringstid var utløpt, skyndte han seg å få satt boten på bilen. Deretter satte han på sprang bort fra åstedet. Jeg går ut fra at dette er i henhold til firmaets instrukser, og at det er svært viktig at betjentene ikke blir eksponert for direkte kontakt med kundene. Det skal være oss en fornøyelse å betale denne boten, og vi håper Deres strålende medarbeider betjent nr. 847 kan få hele denne boten utbetalt som bonus. En slik glitrende innsats og iver i tjenesten er svært fortjenestefull, og må absolutt belønnes."


Og med denne lille salven til slutt ønsker jeg deg som er innom bloggen min en strålende søndag! (Boten er kun på 500 kroner, så den skal vi nok få betalt, og turen var absolutt verdt en liten bot)



lørdag 25. februar 2012

Endelig! Jeg har fått låne pappas lysbilder og jeg har kjøpt meg lysbildescanner, det begynner i 1955


Serien begynner med hun som ga meg livet, min mamma som ville fylt 76 år for tre dager siden. Alle bildene vil fremover være tatt av fotografpappa Ove Holst. Dette er mamma og meg, 1955

Det er endelig at jeg har fått tilgang til en stor skatt! Dette er en drøm fra mange år tilbake. Å få tilgang til lysbildene, minnene fra min barndom. Denne uka har drømmen blitt virkeliggjort. Jeg har kjøpt meg lysbildescanner. Min pappa har sluppet taket i hundrevis av dias. Han skal selvsagt få alle på cd. Mine første forsøk på scanning ble ikke bra. Jeg skjønte ikke hvor fin scanner jeg har kjøpt, så jeg kjørte på altfor lav dpi. Men nå har jeg begynt å lære meg, det tar lenger tid, men kvaliteten blir bedre. Foreløpig er det lysbilder fra en tid jeg var for liten til å huske noe av, men jeg har blitt fortalt. Nå ser jeg dem. Ikke for første gang, vi har hatt lysbildefremvisninger i familien, men det må være minst 30 år siden sist. Her følger noen eksempler. Og kanskje legger jeg ut mange, kanskje få. Ikke at så mange er interessert i min barndom akkurat, men de dokumenterer en tid. Det blir tidsbilder. Historie. Og siden jeg både er interessert i historie og i å grave fram minner fra egen barndom samt at jeg er fotointeressert, så blir dette minst ett stort kinderegg for å bruke en velslitt klisjé.

Min vakre mamma



Mamma og pappa, så unge




mandag 20. februar 2012

Søndagsutflukt med fotoapparatet i overkant kaldt vær

Frognerkilen.

I dag hadde jeg bestemt meg for å komme meg ut. Det var meldt sol. Jeg våknet til gråvær, og la meg til å sove litt til. Neste gang jeg slo øynene opp, hørte jeg Sigmund rope at "Nå skinner sola". Jeg hadde gjort alt klart, ladet batteriet til fotoapparatet, lagt fram klær, funnet fram tre minnebrikker, pusset litt på objektivet, sørget for å ha med den som skal sitte under kameraet på stativet, og så min elektroniske utløser. Og stativ og stolsekk var i bagasjerommet. Det er altså en ganske stor oppakning når man skal ut og ta bilder.

Båtene som ligger i havna i Oslo. Tatt fra en utstikker på Rådhusplassen.

Det var temmelig kaldt. Jeg frøs i to timer i strekk. Ja, jeg hadde på meg for lite. Og når det er sol og snart mars, så tror man nesten at det er mildvær. Sola forsvant så fort jeg hadde satt meg i bilen, og da jeg skulle ut, kjente jeg kaldt gufsevær. Men det går fint å fryse i to timer, tenkte jeg, iallfall når man er ivrig nok. Dessuten kom sola halvveis tilbake. Du som titter på bildene mine, ser at det er vakkert lys på flere av dem. Så det var en "lure-sol" dette. Litt gjemt bak skydekket skled den delvis fram.

Her er det samme bildet som ovenfor, bare gjort mørkere.

Her er det altså to bilder med ulik redigering. Jeg har akkurat funnet en liten knapp i fotoprogrammet som redigerer nokså automatisk. Jeg kan litt fotoshop elements, men egentlig lite sammenlignet med de som jobber i "layers". Nå er det nok en diskusjon gående i fotomiljøet vedrørende graden av hva man skal tillate seg av friheter i fotoshop. Selv syns jeg det er ok å opplyse om det hvis man virkelig har lagt på farger, lysnet deler av bildet, altså store endringer. Selv klarer jeg de grunnleggende tingene, og innimellom kan det også bli for mye. Som at jeg setter til litt farge, og det gjør jeg nok fordi jeg er kjempeglad i sterke farger. Akkurat nå har jeg vurdert å gå motsatt vei, prøve å få til noen bilder med myke skygger, pastellfarger og sarte i uttrykket.

Detalj fra en seilbåt.

Sigmund i Frognerkilen.

Siden jeg er mye isolert på grunn av sykdom, blir det jo en ganske stor opplevelse for meg å komme ut og ta bilder. Jeg har ikke vært på kaia i Oslo på 25 år. Det var en spesiell opplevelse, og det å se Aker brygge er nytt for meg. Du verden som Oslo har forandret seg.

Frognerkilen.

Frognerkilen.

Bilde av bøyer tatt i Frognerkilen.

Denne bygningen hadde jeg aldri sett før i går. Ikke vet jeg om det er kontorlokaler eller leiligheter heller.

Når man fotograferer er det en evig jakt på lyset. Det var svært variabelt, og i og med at jeg frøs så veldig, fristet det å dra rett hjem etter turen til Oslo sentrum. Jeg kjørte forbi operaen på vei hjem for å se hvordan lyset var rundt den. Det er alltid morsomt å ta bilde av operaen, men lyset var grått og kjedelig. Likevel følte jeg meg ikke helt mett på å ta bilder, og så tok jeg turen innom Hvervenbukta. Der var lyset grått, og det fristet ikke å ta bilder. Videre til Roald Amundsens hus der jeg har vært før, og der var det en nydelig solnedgang som det var vanskelig å fange, men her er noen bilder:




Plutselig kom det en båt putrende. En mann med TRE fiskestenger, der alle hang med snøret i vannet. At ikke denne mannen frøs. Han vinket og var riktig blid. Han var den eneste på fjorden i kilometers avstand. Ble nesten litt bekymret for ham.

Dette motivet har jeg vunnet fotokonkurranse med. Det blir selvsagt ikke mulig å lage kopi av det som vant. Været og da lyset var helt annerledes nå. Det var bølger så jeg fikk ikke den flotte speilingen. Det var lysere. Og det var ikke klar himmel, men jeg ble ganske fornøyd med dette likevel fordi jeg fikk med meg sola idet den forsvant bak en ås. Den skinner på Holmenkollbakken og åsen rundt.

Etter turen til Svartskog var jeg svært fornøyd, og det var utrolig godt å komme hjem igjen.

Jeg ønsker deg som er innom bloggen min en fin uke. Det er snart mars måned, og nå syns jeg bare tiden framover er fin. Forventninger om våren er noe av det beste.


søndag 19. februar 2012

En lørdag med smak av vår/utsikten min badet i vakkert fargerikt lys!


Utsikten min for få dager siden. Nå venter jeg på flere soldager. Men jeg klager ikke. Det er vår i lufta. I dag var det slagstøvlevær med varmegrader. Turen gikk til kjøpesenteret. Var lenge siden sist. Det var kjempekoselig. Vi spiste fastelavnsbolle og drakk kaffe på kafé, og jeg fikk kjøpt grønne planter. Og den blomsten som virkelig minner meg på påske og vår, nemlig den vakre primulaen som man generøst handler 3 av i slengen. En rød, to gule.


Det ble litt annet også som klær og en klokke.

Forrige søndag skjedde det noe svært pinlig og morsomt på én gang. Men jeg har betenkeligheter med å blogge om det. Så da får jeg skrive litt om trivialitetene mens jeg vurderer å blogge det. Godt med litt hemmeligheter også.







Om noen titter innom, ønsker jeg GOD SØNDAG!!



onsdag 15. februar 2012

Valentinsdagen


Jeg hadde koselig venninnebesøk i går, og jeg fikk en nydelig blomsterbukett av henne. Så fikk jeg tre røde roser og en hjerteformet boks med sjokolade av min kjære. Det er diskusjoner om valentinsdagen er handelsstandens dag, om det er enda en dag der kjøpepresset er stort. Jeg liker sånne diskusjoner. Likevel er det mulig å begrense seg i forhold til å shoppe. Å huske på sine kjære alle dagene i året er viktigst, men det er da koselig å bli husket på en dag i året. Jeg tror aldri verden har tatt skade av roser og røde hjerter som symbol på kjærlighet og varme.

Denne buketten fikk jeg av min venninne som jeg har kjent i 40 år! 






tirsdag 14. februar 2012

Et mylder av bilder

Dette er min barndoms gate. Agathe Grøndahls gate som gjemmer på så mange minner fra min tidlige barndom, og flere år av mitt voksenliv da jeg var singel. Jeg har med meg masse godt herfra. Bildet med gyllent lys passer som et varmt teppe rundt de gode minner jeg har fra viktige år av mitt liv, og ikke minst, jeg var FRISK!! Det er rart å tenke tilbake på en tid uten internett, uten data. Jeg kunne jo aldri forestille meg at jeg nesten 30 år etterpå skulle skrive om dette på et "teknisk vidunder" som også kan åpenbare et privatliv i full offentlighet bare ved å sitte i sin egen stue og trykke på taster. Teknologisk utvikling har man aldri kunnet vite om lenge i forkant. Vi kan jo bare tenke oss overraskelsen til mennesker på 1800-tallet da de så et tog for første gang. Eller da bilen kom osv. På Torshov på 50-tallet var jeg liten jente med hoppetau med røde trehåndtak, og jeg hadde kurvvogn der jeg trillet dukken min nettopp i gata på bildet. På 80-tallet levde jeg en lykkelig singel-tilværelse der livet besto av studier, jobb, korsang, venner og mye mer i samme gate, i samme oppgang, men i etasjen under.

Så tilbake til nåtiden. Fotoapparatet er med meg. Jeg fikk meg to turer i helgen. Her er bildet fra Rodeløkka.

Fra småhusbebyggelsen på Rodeløkka.


Dette er en gate på Vålerenga. Her har jeg stilt inn kameraet på mest mulig dybdeskarphet, og i og med at det var sterkt lys, kunne jeg både bruker kort lukkertid og liten blenderåpning og lav ISO.

Dette er Vålerenga versthus, og det var fullt liv bak vinduene her. Og det er visstnok stedet hvor man bare snakker om Vålerenga-fotballen.

Her kom jeg over Kampen Pub, og ble samtidig minnet på at det er ikke bare snø og kulde som gjør at vinteren kan være tøff, eller snø og kulde er det som forårsaker at en slik pub virker helt "utdødd". Jeg sto der og kunne bare forestille meg hvordan det vil være om få måneder når det igjen er sommer og folk sitter her med utepilsen. Nå er jeg aldri på pub, og ikke drikker jeg pils heller. Men jeg syns det er koselig å se andre hygge seg på det viset. Jeg liker meg bedre på et utested med kaffe og is.

Disse husene her falt i smak. Stor var min overraskelse da det viser seg at de er ganske nye. Jeg forbinder hus i slik funkis-stil som produkt av 50- og 60-tall, men det er nok gammel arkitektur som er vekket til live. Se de kule balkongene! Jeg trodde det var gamle blokker som var nyoppusset, men de er altså nesten nye.

Jeg ble nesten litt svimmel når jeg så opp.

Det var jo riktig festlig å se to så ulike byggestiler på hver side av gata. Jeg koste meg skikkelig her altså.



Disse husene likte jeg så godt at jeg kunne tenkt meg og bodd her. Men så bor jeg faktisk i et lignende strøk da, men husene hos meg er grå. Lurer på om borettslaget kunne tenkt seg å fargelegge husene våre i en sånn stil? Det ville jeg likt.

Tilbake til Torshov igjen. Vakker solnedgang. Et takknemlig lys å fotografere i. Portalen her er jo nydelig.

Dette er bussholdeplassen ved portalen på bildet over. Her er det bare å slå fast at et bilde kan fortelle en hel historie. Det er mange sterke historier som kan formidles i et enkelt fotografi. Jeg ser på fotografi nesten som jeg gjør med poesi, man får virkeligheten i "kortform"(at), og egentlig er jeg en person av mange ord, men livet har gjort meg mer observerende, mer taus. Jeg syns ikke man trenger lange utredninger for å fortelle en historie. Noen ganger er et foto nok. Eller et haikudikt. Vi har diktere, malere, fotografer i fleng som forteller virkeligheten annerledes enn vi finner i romanformen, i prosaen. Jeg har allerede opplevd at dette bildet vekker reaksjoner.


Noen ganger blir det til at man ser opp, og det fotografiske uttrykket her blir "minimalistisk".

Så til slutt et bilde av hvor jeg bodde i 2. omgang av mitt Torshov-liv:


Det øverste vinduet var MITT vindu. Her bodde jeg i flere år. Jeg bodde her da jeg traff min kjære Sigmund!