Velkommen til bloggen min

søndag 31. juli 2011

Et streif av lykke

 

IMG_7578 - Kopi - Kopi (2) - Kopi

En vidunderlig dag, en sommerdag, bryllupsdagen vår.

Det ble middag i Helgeroa, det var dampende og deilig varmt. Vi storkoste oss. Så på folkelivet og kjente på kjærligheten til hverandre etter 24 års samliv, 23 års samboerskap og 17 års forlovelse og 7 års bryllupsdag.  Vi har tatt det i etapper.

 

IMG_7680 - Kopi_redigerad-1 kopiera

 

Mange ler godt når de hører at vi var forlovet i 17 år før vi giftet oss. Men sannheten er at jeg har vært så alvorlig syk at vi ville vente til jeg ble frisk nok til å ha et stort selskap. Det ble aldri et stort selskap, men det ble et lite og vakkert selskap, og det var viktig å få med mamma i dette før hun døde. Så for 7 år siden giftet vi oss i Larvik tingrett.

Det beste av alt er at dette ekteskapet er som god, gammel årgangsvin, det blir bare bedre og bedre.

IMG_7657

Båtliv i Helgeroa

Selv om dette var en av de lykkelige dager,  er landesorgen noe som ligger på meg hele tiden. Og minnekonserten i Oslo Domkirke gjorde sterkt inntrykk, og Maria Menas tolkning av “Mitt lille land” er gripende og sterk.

 

IMG_7614

 

IMG_7707

 

IMG_7678a_redigerad-1

 

Jeg føler meg elsket og jeg får lov å elske.

Jeg kjenner en inderlig trang til å si at jeg vil takke livet!

IMG_7595 - Kopi_redigerad-1

lørdag 30. juli 2011

7 års bryllupsdag

 

120_2100 kopiera

En lykkelig dag for 7 år siden. Vi giftet oss etter å ha vært sammen i 17 år.

I dag er flagget her i Stavern heist til topps, og vi skal ut og spise og nyte hverandre.

fredag 29. juli 2011

Naboen kom med makrell, et hverdagslig lyspunkt, og så ble det årets første bad

 

IMG_7396

I går hørte vi et “hallo” fra en av våre hyttenaboer. Et vennlig “hallo” som ble gjentatt forsiktig, og da skjønte jeg at det var oss han snakket til. Vi gikk bort til ham, og naboen sto der med en bøtte full av nyfisket, fersk makrell.

“Vil dere ha noen?” Vi er de dårligste fiskespisere man kan tenke seg, men gleden i at noen ville, uten videre, gi oss litt fisk, vakkert! Vi måtte spise den, men fisken måtte renses. Ingen av oss har noensinne renset en fisk. Flaut, men sant. Jeg ringte min pappa som kunne gi instruksjoner. Så vi  renset, vendte den i hvetemel, putte inn litt salt, smør i stekepanna. Det duftet nydelig av nystekt makrell.

Vips, så hadde vi  stekt makrell på bordet. Og den var kjempegod. Tenk at vi har levd et helt liv uten å vite hvor god makrell er. Nå skal det innføres fisk i kostholdet vårt.

Naboens velgjørende handling varmet langt inn i hjerterota. I disse tunge tider må vi ta vare på de små glimt av hverdagslykke.

Dessuten fikk jeg årets første bad. Det var livgivende å føle sand under føttene, vasse, kjenne på om vannet var for kaldt. Det var kjølig, men da jeg dukket var det deilig forfriskende. Rundt meg var det glade barnestemmer, fullt av liv og herlig sommeridyll.

 

bilde

Bildene er tatt med Iphone

Det er noen kontraster i disse dagene etter 22. juli! Vi kommer aldri til å glemme, men vi må etter hvert finne tilbake til noen hverdager igjen.

 

bilde2

De så sine venner dø!


IMG_7483
Det er offisiell flaggdag i dag, og hele Norge flagger på halv stang. Vi er i landesorg. Vi flagger her i Stavern også. 

I dag er det minnesmarkeringer, de to første begravelsene, hjerteskjærende og rørende video om Bano fra Nesodden intervjuet noen timer før hun ble drept. Ei jente som flyktet fra Kurdistan, og som meningsløst blir henrettet i fredelige Norge.  Videoen ble sendt på TV2 mens vi så alle hennes pårørende (med deres tillatelse) og deres reaksjoner på å se jenta si strålende og sprell levende.  Noen timer senere var hun brutalt drept.
Hvor mye klarer vi å ta innover oss av dette?  Jeg syns vi bare skal ta det innover oss. Tenk bare på hva de pårørende og andre berørte må ta innover seg disse dagene.

Og kanskje det verste: De så sine venner dø, ungdommene fra AUF, de satt i klippesprekker, gjemte seg på tenkelige og utenkelige steder og så sine venner bli meid ned, de så dem ligge og lide uten selv å kunne gjøre noe fordi de da selv ville bli drept. De så sine venner dø mens de fryktet for sitt eget liv.

Det er mange refleksjoner en gjør seg i disse dager, om politiets rolle, om drapsmannen, om de pårørende, de som kjemper for livet på sykehusene og de som kjemper for å redde dem.

Tankene mine går nå til alle som er drept. Tankene mine går til de som skal begrave sine kjære, det er 2 begravelser i dag, og da er det 75 begravelser til. Surrealistisk. Jeg gråter med dem. Det er lov å gråte nå.

Jeg la inn et dikt av Gunvor Hofmo forleden dag. Hun er en av dem som opplevde å se sin venninne dø under 2. verdenskrig. Hennes venninne Ruth Maier ble fraktet i skipet Donau og sendt i Hitlers gasskammer i Auschwitz. Hun har skrevet et dikt om dette, og det er dessverre veldig aktuelt i dag, og dette diktet kan sette litt ord på hva de overlevende har gått igjennom.

Gunvor Hofmos dikt:

Jeg så min venninne,
den eneste, jeg så henne
gå for å dø.
Og siden har trærne sørget,
og siden har Døden trukket
min kropp og sjel og stemme
ut i fortvilelsens sjø!





torsdag 28. juli 2011

Sorgen og kjærligheten hånd i hånd-bildene er en hyllest til livet


IMG_6327

Nå har navnene på de omkomne begyne å rulle over TV-skjermene. Det blir enda mer ubegripelig. Tenk at en person har skutt ned barn og ungdom uten skrupler. Hjerterått. Det er så gjennomgripende vondt å se navnene med bilde av de som har blitt skutt. Så vidt jeg vet kjenner jeg ingen av de berørte, og jeg tenker at jeg reagerer sterkt som alle andre her i landet, tenk da på hvordan det må være for de etterlatte! 

Det minner meg på at vi må ta enda bedre vare på barna våre, på ungdommene våre og alle menneskene. Vi må ta vare på hverandre. Jeg har vært ute i sommer-Norge i solskinnet, og jeg syns å se en ny og annerledes kjærlighet ute i gatene. Kanskje det er jeg som ser tingene enda klarere, men mon tro om ikke foreldrene er mer opptatt av barna sine nå. Vi vet alle nå hvor skjørt livet kan være. Plutselig er det pårørende landet over som har mistet sine, og de fleste av de omkomne er mellom 14 og 30 år.

Jeg tok litt bilder for å minne oss på at barna og ungdommen er framtiden vår, mange har sagt det før meg, men det er en sann klisjé!
Kjærligheten er det viktigste vi har.  Kjærligheten til livet.

Jeg må innrømme at jeg i dag ble dypt rørt over å se alle de nydelige barna som koste seg i sommervarmen. Og jeg håper at foreldre og voksne har forskånet dem litt fra å få vite alt. Jeg tror nok det er bra også for barna å vite hva som skjer, men detaljene bør man holde unna de små.
I disse dager ser jeg kjærligheten og sorgen gå hånd i hånd!

IMG_6425


IMG_6467a


IMG_6161


IMG_6163 - Kopi kopiera


IMG_7236


IMG_6421


IMG_7233

IMG_6144 - Kopi kopiera


IMG_6153 - Kopi


IMG_6458


IMG_7240


IMG_6475 - Kopi kopiera


IMG_7214


IMG_6266


IMG_7228


tirsdag 26. juli 2011

Det er ingen hverdag mer

 

IMG_7111 kopiera

Tittelen på blogginnlegget er tittelen på et dikt skrevet av Gunvor Hofmo, og er hentet fra diktsamlingen "Jeg vil hjem til menneskene" som ble gitt ut i 1946. Gunvor Hofmo var en  etterkrigsungdom som reagerte sterkt på hendelsene fra krigen. 

Nå ser vi at dette diktet også er høyaktuelt i dag. Dette er et pessimistisk dikt der fokuset ligger på empati og sympati for ofrene.

Det er ingen hverdag i Norge i dag, og det vil ta tid for vår nasjon å bearbeide dette som har skjedd. Nyhetskanalene viser nå fram grusomme vitneskildringer fra de som overlevde angrepet på det fredelige Utøya, og den årlige ungdomsleiren der det alltid har vært hovedvekt på fred, fellesskap og kamp for likhetsidealer. Så vakkert. Og så brutalt at det finnes et menneske som har kommet på ideen å ville utrydde Norges og arbeiderpartiets flotte ungdommer og også generelt alle i arbeiderpartiet og i statsledelsen. Det er hinsides all forstand.

Vi begynner å ta innover oss at dette har skjedd. Virkeligheten fredag 22. juli overgikk all verdens fiksjon!

Nå ser Sigmund og jeg på et  TV-program om fugler på NRK2, det første vi ser som ikke omhandler terrorhandlingene. Sigmund mente at nå var det på tide med et avbrekk, og kanskje er dette snart en begynnelse for alle? Den akutte fasen er snart over, vi kommer fortsatt til å reagere, føle, gråte i lang tid framover. Med tid og stunder håper jeg vi alle klarer å få tilbake roen og den verdigheten som nesten er et nasjonalsymbol for det norske folket. Vi er noen tøffinger her i nord, men vi er også veldig sårbare. Denne sårbarheten har kommet til uttrykk til og med hos statsråder jeg aldri har sett uttrykke følelser tidligere.

Jeg er takknemlig for at vi har Jens Stoltenberg til å lede landet vårt. Han har vært suveren, sårbar, sterk, svak, og han har midt i både landets og egen sorg, klart å gjøre dette på en måte som har inngitt trygghet og tillit, akkurat det vi trengte når noe så grusomt og ubegripelig skulle hende.

Norge blir aldri det samme. Vi har fått et dypt sår som for alltid vil være der, men likevel er det en unison holdning om at vi skal finne fram til et nytt Norge, en ny tid der vi skal stå enda mer sammen, fellesskapet har blitt enda sterkere. Vi skal møte grusomhetene med enda mer varme, enda mer demokrati og enda mer åpenhet.

Her er diktet til Gunvor Hofmo og hun skildrer stillheten, den stillheten som kom idet eksplosjonen skjedde, denne stillheten er knugende og smertefull, den forteller at “det er ingen hverdag mer”. 

Men vi har også opplevd en annen stillhet. Stillheten da hele Norden sto stille i ett minutt på mandag, stillheten utenfor Oslo domkirke og utenfor kirker og minnesmarkeringer rundt om i landet. Stillheten der vi har minnes ofrene, der vi har kjent på verdigheten til et stolt folkeslag som har fått et dypt sår i sin fellesskapssjel!

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem,
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

av Gunvor Hofmo

IMG_7127 - Kopi kopiera

mandag 25. juli 2011

Rosetog over hele landet


IMG_7096 - Kopi

Det er sterkt å se rosetoget på Rådhusplassen og rosetogene landet over. Dette viser samholdet, felleskapet og behovet for å stå sammen med landet vårt som er i sorg.

Vi står sammen i sorgen! Fantastisk!

Og en takk til alle som har prøvd å redde liv og som har jobbet for å gjenopprette tryggheten som vi så sårt trenger å føle nå!


Norges tårer, det ufattelige har skjedd, the tears of Norway, the incomprehensible has happened!


IMG_7056 - Kopi kopiera


Det er to døgn siden den ufattelige tragedien rammet Norge!

Jeg vil så gjerne til Domkirken og legge ned blomster, vise medfølelse, kjenne på fellesskapet og kjærligheten, men jeg er på ferie, og føler frustrasjon over ikke å kunne delta.

Det største sjokket kom midt på natta til lørdag da det var politiets pressekonferanse, og politisjefen sa: “det vi nå kan si er at det er 80 drepte på Utøya”, jeg skrek høyt, vekket Sigmund og gråt på vegne av redslene ungdommene opplevde fredag 22. juli, 2011, en dato som aldri vil bli glemt. Omfanget av katastrofen, tragedien har bare blitt større og dypere og mer tragisk etter som timene har sneglet seg av sted. Det er umulig å skru tiden tilbake, til at det aldri har skjedd. Dette som går utover all fatteevne over hva som kunne skje!  Nå kommer beretningene – fra ungdommene selv, de som overlevde, og som var de eneste vitnene til noe ingen noengang skulle behøve å oppleve!

I Stavern har vi tent lys, heist flagget på halv stang og kjøpt hvite blomster.

Det ufattelige har skjedd. Tragedien har rammet både voksne og ungdommer. Det er nå 86 ungdommer som var på terskelen til livet, med livet foran seg, som er døde. Det mest sårbare i verden,  de nydelige barna og ungdommen som er avhengig av oss voksne, de er blitt utsatt for iskald henrettelse.

....min dypeste medfølelse og kjærlige tanker går  til alle som er berørt...

….my sincere condolances and loving thoughts go to the victims..

I dag ble det sunget og spilt Nordahl Grieg sin “Til ungdommen” (1936) i Oslo domkirke, en sterk og vakker sang med hyllest til freden.  Her legger jeg inn link til sangen og teksten.  Den kan stå for seg selv og uttrykker troen på livet, på menneskeverdet, på freden!

TIL UNGDOMMEN

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!



Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?



Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.



For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!



Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!



Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!



Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.



Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!



Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.



Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.



Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.



Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.



Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.



Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen.


http://www.youtube.com/watch?v=irfB9GUdjPE&sns=fb




lørdag 23. juli 2011

NORGES TÅRER--THE TEARS OF NORWAY


IMG_6693 - Kopi kopiera
Bildet tok jeg i dag mens skrekkscenarioet viste seg på TV-bildene, bildet er for meg symbolet på det skjøre livet, det vakre livet med en spesiell tanke til ungdommene på Utøya


Forleden blogget jeg om dokumentaren som ble sendt på NRK: Gazas tårer. I går ble NORGES TÅRER en virkelighet idet landet vårt ble rammet av terrorhandlinger.
Det fins ikke ord for en så dyp, dyp tragedie. Først kom sjokket over angrepet på regjeringskvartalet med hjerteskjærende tv-bilder som gjorde at man bare nesten ikke kunne tro det som skjedde. Så kom nyheten om at det var kritisk på Utøya, og deretter kom meldingene på rekke og rad om de grusomste handlinger, drama og traumer som rammet ungdommene som var samlet på AUF’s sommerleir.

Tragedien skjedde først i  maktens sentrum i Norge, men så skjedde noe som er  helt hinsides all forstand, og som justisminister Knut Storberget uttalte som et angrep på Norges “diamanter” som er ungdom som ønsker å skape en bedre verden. En mann i politiklær skjøt løs på hundrevis av ungdommer som var samlet for å lære om politikk og som vil engasjere seg for å skape rettferdighet og fred i verden. Vi så skrekkbilder fra Utøya, ungdommer som svømte over Tyrifjorden.

Vi vet ennå ikke hvem, hvorfor, men jeg siterer min kjære Sigmund fra hans statusfelt på facebook:

“My country's just experienced the most violent and cowardly act during my lifetime. Let's all show that we'll use this to unite: for freedom of speech, for a united society with room for all, for peace, for an open and naive society, for democracy.”

Vi har tent lys, vi gråter med alle som er rammet, mens vi prøver å ta det hele innover oss, og tankene våre går til de som i dag har blitt ofre for terrorhandlinger, de som er drept, pårørende, barna og ungdommene på Utøya, og vi ber for at de som ligger på operasjonsbordet vil overleve!

Stoltenberg sa det så flott: “Vi skal ikke la denne terroren bringe Norge til taushet, vi skal fortsatt kjempe for et åpent og demokratisk samfunn!

Min dypeste medfølelse går til alle som er rammet!


fredag 22. juli 2011

Hunden din tigger selvsagt ikke ved bordet—men det gjør min!


cirkeline3

Det har seg sånn at jeg er ved min 3.-kjøpte hund. Mine første to hunder tigde (oii, her ble jeg usikker på bøyningsformen. Heter det å tigge, tigger, tigget, har tigget eller å tigge, tigger, tigde, har tigd eller er det å tigge, tigger, TAGG, har tigget, nå ble det en laaang parantes her, men jeg ser at det er valgfritt mellom preteritumformen TAGG ELLER TIGD ved nærmere undersøkelser på nett), så da syns jeg det passer for en hund at den “tigde”.  (Må bare erkjenne at mine norskferdigheter har tapt seg heftig etter noen år på internett, chatting og facebook, det går fort og fingrene er så kjappe at hjernen ikke alltid henger med i “svingene”) Ble enda en parentes dette, men nå kommer poengene som perler på en snor altså:

Mine to første hunder, ja, de ikke bare tigde, de stjal. Dette har jeg skrevet om før, særlig da hund nr. 2 forsynte seg av julekakene i mitt lille førjulsselskap og en av gjestene skrek: “Nå har hun spist på ALLE kakene”. Og når kaker var omtrent det eneste jeg serverte, ble det litt trasig.
Jeg er altså ved min 3. hund. Bestemmelsen om at her skulle det hverken tigges eller stjeles ble innført lenge før hun arriverte sitt  nye hjem. Hun var på valpekurs, og ble en prektig, søt valp, som adlød “nei” bare man sa det med lav, myk stemme. Man skal ikke behøve å bruke UTESTEMME for å sette grenser for en hund, bare så det er sagt eller skrevet, men samtidig skal det innrømmes at jeg har skreket noen ganger når en av mine to første var på tokt og gjorde rampestreker, eller begge to sammen; for  to hunder som er “buddiser” kan gå i et fascinerende tospann!

Cirkeline heter min 3. hund, og hun var lydig svært lenge. Jeg kunne sette maten min foran snuten hennes, og hun snudde seg vekk! Det var hunden sin det!

Men så en dag var det at jeg ble svak, svært svak, og til mitt forsvar, hun var blitt over 10 år. Jeg tenkte at nå nærmet det seg slutten  på hennes hundeliv, så hvorfor ikke lempe litt på reglene og la henne få litt ved bordet i NY OG NE? Det har vist seg å være en svært uklok tanke!

Det er utrooooolig hvor lærenem en ellers sta, døv og trassig dachs kan bli. Hun lærte å tigge på et mikrosekund. Det kalles læring ved betinging i psykologibøkene, men her var det i lyntempo. Det kan nevnes at hun måtte opp i flere hundre repetisjoner for å lære seg å gi labb, og at svært mange repetisjoner aldri førte til at hun kunne apportere, altså å komme til meg med den ballen jeg kastet. Da jeg skrek  et håpefullt “HENT”,  stakk hun selvsagt av med ballen logrende i lystig lekeatferd. Dachsen er trassig og rent anatomisk er det litt plundrete for denne kortbente, langkroppede hunden å løfte på den ene labben, men tiggingen viste meg hvor kjapp hun kan være. Nå er hun jo over 12, og jeg har hatt TO år med tigging. To store, brune, bedefulle, litt våte øyne ser meg dypt i øynene mens hun legger den ene labben sin på armen min, og neiii, det er ikke vanskelig å forstå hva hun vil, og hun skjønner også at jeg skjønner…henger du med? Hun tigger ikke i ny og ne slik intensjonen var, hun tigger så å si hele tiden, og når man er ved sin 3. hund, da bør man virkelig vite hvilket mas man utsetter både seg selv og sin hund for. Jeg ser selvsagt en annen vei når jeg kjenner blikket hennes på meg, men når labben først ligger bestemt, men pent på armen min for så å begynne å skrape litt når jeg ikke reagerer, da kan jeg i grunnen ha det så godt.  Jeg har bedt om det!

Hun har i disse to årene tigd til seg diverse, og for å dempe denne atferden noe har jeg laget egen “godteskål” til henne med hundegodiser, og der var hun også kjapp i hodet. Hun lærte øyeblikkelig å sette seg foran den skålen som står oppå en hylle, og hun kan faktisk pipe høylydt om hun ikke får, og hun kan også bli ganske “insisterende” vedrørende påfyll når skålen er tom. Da titter hun først opp på hylla og så bort på oss. Hvis vi ikke reagerer piper hun med lys, vennlig røst, og om vi ikke da adlyder henne, legger hun stemmeleiet ned en oktav eller to. Så det så! (Pussig, noen sier at hun er bortskjemt, åhh)

Om det er en hundeier eller flere som leser dette innlegget: IKKE LÆR HUNDEN DIN Å TIGGE VED BORDET! Og her kommer det velkjente, “gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør”. Den dagen min 4. kjøpte hund er anskaffet, da blir det INGEN godbit ved bordet, nei, ei heller når hunden viser tydelige alderdomstegn. Det gjelder bare å være konsekvent og ikke bli “svak”.

Grunnen til at jeg kom på dette nå er et annet argument som mange ikke tenker over: Det er ikke sikkert hunden din tåler menneskemat!  (Det kan også bety at den menneskematen heller ikke er noe for deg, men det er et helt annet kapittel.) For at jeg skal klare å sette grenser for min neste og kanskje siste hund (Sigmund mener vi kanskje bare rekker én hund til, huffda, årene går), må jeg tenke at det beste for hunden er at den ikke får mat ved bordet. Det er best for alle hunder at de generelt får grenser, og en sunn, god hundeoppdragelse der belønning ved riktig atferd er min beste metode og er den som har fungert best.
I går spiste jeg sunn menneskemat: kylling, og Cirkeline tåler nemlig ikke kylling, hun kaster opp av den, og det er jo litt sårt nesten å ha henne hengende rundt meg der hun ydmykt (tross alt) venter på en liten bit, og jeg føler meg litt egoistisk der jeg nyter velduftende kylling mens jeg kjenner et heftig blikk og en bestemt labb på armen min!

Da avslutter jeg med å oppfordre hundeeiere til spesielt å aldri (og da mener jeg A L D R I!) gi hunden mat ved bordet, og min generelle oppfordring er å gjøre hunden din lydig. Lydige hunder blir de lykkeligste! Den beste innlæringsmåten og den mentalt sunneste er å belønne ved riktig atferd, overse uønsket atferd og aldri skrike til hunden din!  Valpekurs er et “must”. Der får den i tillegg også sosial trening.

Fortsatt god sommer til de av dere som fortsatt leser bloggen min i “finværet”, hehe, ironi er ikke min sterkeste side, men av og til glimter selv en ironisvak til. Som en liten tilleggsinfo for dere som ikke har fulgt værmeldingen, det skal visstnok komme 100 millimeter med himmeldråper  de neste to døgnene, men det er et annet kapittel som jeg kanskje kommer tilbake til. Mulig noen har funnet på ordet "himmeldråper" før meg selv om jeg fant på det nå, men jeg syns det gir litt bedre assosiasjoner enn "regn". 



torsdag 21. juli 2011

Solskinn og en topp dag fram til jeg så på NRK dokumentar: “Gazas tårer”


IMG_6578 - Kopi kopiera

Dagen har været strålende, solen har vist seg fra sin mest generøse side, og den har ikke vært gjerrig på strålene og temperaturen. Jippi: Ordentlig sommerfølelse.
Vi var i Larvik, det myldret av glade mennesker, mange spiste softis og det gjorde også vi der vi satt mitt på torget i Larvik som er et gammel, edelt torg med brostein og “sjel”. Jeg fikk både sett og tatt  bilder av barn, hund og fugler som badet og drakk av springvannet der.  I tillegg ble det jo littegranne shopping på meg. Det beste var at jeg orket hele fire timer uten gåing da, men likevel, så bra sammenlignet med i vinter!


IMG_6534 - Kopi kopiera


Så kom kvelden, jeg hadde kjøpt med meg blomster hjem som skal avfotograferes, sånn som disse i dette innlegget er blitt.

Rundt midnatt kom dokumentaren “Gazas tårer”, regissert og laget av Vibeke Løkkeberg mens hennes mann Terje Kristiansen har vært produsent.  Det sies at noen scener er blitt klippet, men i hovedsak er dokumentaren så ekte som den kan få blitt, og her må vi si at virkeligheten overgår fantasien. Her var krigen uredigert, ikke pyntet på,  vi ble dratt rett inn i konflikten der vi fikk se det folk normalt ikke får se i krigsfilmer og dokumentarer om krig.  Vi hører om kriger, om drap av barn og kvinner, men vi tar det ikke ordentlig innover oss. I denne filmen kunne man ikke la være, det var ingen mulighet for å svinge utenom de verste scenene. Den var så rå, sterk og grusom at ordene finnes ikke. Jeg vet bare inni meg at jeg ikke tror at noen vinner på en krig, og de som taper er de svakeste blant oss nemlig barn og kvinner. Det var vondt å se barn som døde foran øynene på oss, barn som var blitt skutt i filler. Vi hørte barn som gråt etter foreldrene sine, vi hørte fedre, mødre og bestemødre som gråt etter barna sine. Men alle taper i en krig uansett hvilken side man er på!

Jeg kan ikke nok om Midtøsten-konflikten, det er ikke selve konflikten jeg ville ha engasjert meg i, men jeg skulle gjerne hjulpet de som har blitt ofre i en grusom krig! Man kan aldri være uberørt av å se en sånn film mener jeg.  Å se filmer med krigsinnhold behøver ikke være så ille, men dette var på blodig alvor, bokstavelig talt, selve virkeligheten, og da er det bare en sår tråd gjennom det hele og åpne sårkanter uten mulighet for å få dem helbredet. De døde er døde. De som fortsatt lever vil bli minnet på resten av livet skrekkscenarioer over hvordan deres familiemedlemmer ble drept, noen ble henrettet på åpen gate, til og med små barn ble det. De vil bære med seg  en dyp smerte som kanskje kan bli lettere å bære etter hvert, men smerten i kroppen og sjelen vil være der for bestandig.

Anbefales på det sterkeste!

IMG_6600 - Kopi kopiera


onsdag 20. juli 2011

Det er mange måter å miste noen på

 

IMG_5630 - Kopi kopiera

Berg nye kirke i Brunlanes

 

Vi mennesker opplever alle å miste noen. Det er ikke alltid døden som skiller en fra en man er glad i. Mennesker kan forsvinne ut av ens liv av ulike årsaker. Noen vennskap  løser seg opp “naturlig”, noen “sier opp” et vennskap i en telefonsamtale, noen blir langsomt borte som ved ulike sykdommer. Noen opplever rystende skilsmisser.  Man kan ikke måle tapene mot hverandre og si hva som er verst. Noen ganger kan et vennebrudd være vel så tungt som en skilsmisse. Vi må bare lære oss å takle livet og bære tapene. De er en del av det å være et helt og levende menneske. Jeg tror at med år og forhåpentligvis modenhet, blir man i stand til å takle sorg, tap, skuffelser og kanskje også svik på en måte som gjør det lettere å bære og kanskje også legge bak seg det som har skjedd. 

Jeg har stor tro på kommunikasjon mellom mennesker, men det er ikke alle som syns det er viktig eller som klarer det. Noen viker bare unna en konfrontasjon som kanskje kunne ha bragt både vennskap og egen vekst et stykke videre. Andre tar gjerne en konfrontasjon, men da i et affektutbrudd, og det fører ikke noe godt med seg.   Og noen ganger har det oppstått så mye “skjevhet” eller konflikter i en relasjon at det ikke kan “repareres”.  Det er vel sånn at sorg og tap er en del av livet og noe ingen av oss kan beskytte oss mot enda vi så gjerne bare vil bevege oss på “livets lyse side”.

Jeg er absolutt ikke noen ekspert på kommunikasjon selv, men jeg ser på livet som en varig “øvelse” i å klare å etterleve egne idealer.

Bildene tok jeg forleden, de er ganske dystre, men det er noe fredelig med en kirke og en gravlund, syns jeg, og det er ikke alltid så trist. Man kan gå til en grav for å minnes noen på en god måte ved å erindre fine, varige minner.  Det kan dessuten være vakkert å gå i en kirke både til en alminnelig gudstjeneste, til høytider og ulike seremonier.  Det er disse tankene jeg skriver ned her som kom til meg den dagen i skumringen da jeg tok  bildene.

Jeg syns siste verset  til Moren Vesaas her er så bra, at når man møter en stengt port, kan det være en trøst i at den som forsvant ønsket det selv. Haldis Moren Vesaas var en meget klok kvinne!

Klok er også Margaret Skjelbred som er en nålevende forfatter fra Vestfold, og jeg har tatt med et dikt av henne også om den glitrende livsgleden.  Å ha sitt “skip lasta med “ glede og selve livet er vel ikke verst? 

 

NEI TAPPER?


Venner seier til meg: "Du er tapper
som kan vise slik styrke og ro
no når han så nyleg er død" - Nei, tapper?
Det kan berast, det eg gjennomlever no.


Det tyngste er tilbakelagt. Det tyngste
var å måtte sjå korleis han
tok til å miste seg sjølv og gli vekk
inn i eit veglaust og skoddefylt land.


Visst er tomrommet der, og kulden
og avmaktskjensla fremfor stengd port.
Men det kan berast så sant ein kan tru
at for den ein har mist var det godt å gå bort.


Haldis Moren Vesaas

 

IMG_5650 - Kopi

 

 

Mitt skip er lasta med glede,
glitrande, visste du det?
Mi sorg har jeg sørga ferdig,
så la meg ha gleden i fred.
Ingenting er så kostbart
som glede, visste du det?


Mitt skip er lasta med livet,
levande, visste du det?
Min død skal jeg dø aleine,
og det må eg leva med.
Ingenting er så ensomt
som livet, visste du det?

av Margaret Skjelbred

 

IMG_5663 kopiera

Krana som har fylt mang en kanne som skulle vanne en grav.

tirsdag 19. juli 2011

Helgebesøk, idyll, fotografering


IMG_5757a
Mathilde og meg

Det var en aldeles strålende helg. Mathilde var på besøk, og det var kjempehyggelig. Vi spiste en bedre middag i Helgeroa med et glass vin til, og så var vi sammen på en liten fotosafari. Riktignok hadde Mathilde og Sigmund vært på sightseeing før på dagen mens jeg hvilte, så hun fikk tatt masse bilder. Vi spiste breiflapp, fiskesuppe, is til dessert.

IMG_5856 - Kopi kopiera
Mathilde i fotomodus


IMG_5733 - Kopi
meg i sommermodus

Det er slike sommerdager jeg vil huske. Det er ikke mange av dem da det er strålende sol, varmt. Og på toppen av det hele gode mennesker rundt en.


IMG_5373 - Kopi
Helgeroa


IMG_5377 - Kopi


IMG_5773 - Kopi kopiera
De som har fulgt bloggen min, har vel funnet ut at jeg simpelthen elsker hunder. Ja, i grunn dyr generelt. Jeg sier om dyr og barn, de er det ubeskyttede, sårbare livet som vi må ta vare på.


IMG_5817 - Kopi
Her er noen som er like mye hundeentusiast som meg.

IMG_5824 - Kopi
Kontakt hund og menneske, menneske og menneske

IMG_5896 - Kopi kopiera
Her er det en som skal tidlig krøkes….


IMG_5917 - Kopi
Utsikt over Helgeroa


IMG_5926 - Kopi kopiera
To som har en pause fra slitsomt serveringsarbeid


IMG_5938 - Kopi kopiera
Sommerstemning


IMG_5950 - Kopi kopiera



IMG_4909 kopiera_redigerad-2
Min snille Sigmund var også med

IMG_5000 kopiera


IMG_4788 - Kopi kopiera
Fontenen i Stavern