Velkommen til bloggen min

onsdag 29. juni 2011

Gladnyhet: Jeg har blitt nullskatteyter!


treasure-chest


Skatten min, ja, jeg snakker om den vi alle betaler til fellesskapet som kalles stat og kommune. Vinterens dårlige helse har gjort meg litt lite observant. Jeg har mottatt min uføretrygd uten å reflektere på at den har økt. Forleden finleste jeg “lønnsslippen” min. Jeg så til min forskrekkelse at jeg plutselig IKKE betaler skatt. Jeg så for meg en gedigen baksmell til neste år.  Jeg ringte NAV i Ski umiddelbart, og de henviste meg til skatteetaten.

Skal man ringe skatteetaten, må man være svært tålmodig. Jeg tror jeg ventet i over en halv time til jeg hadde rykket først i køen. Jeg ramset opp personnummeret mitt med én gang jeg hørte en mannsstemme i den andre enden. Det viste seg å være en meget hyggelig person som både var imøtekommende og hadde gode nyheter.
Han gjennomgikk hva jeg har i brutto uførepensjon, hva jeg har betalt og hvordan ting forholder seg. Han åpnet med å si at “du skal ikke betale skatt”.  “Hææ!!”, sa jeg. Til de som eventuelt måtte lese dette, som ikke har skjønt viktigheten av å sykmelde seg når man blir syk, så er det følgende nok verdt å lese. Da jeg ble syk for mange år siden gjennomgikk jeg en grusom prosess som gradvis tappet meg for alt av krefter.  Det er en tittel på et dikt som heter “Du dør så langsomt at du tror du lever”.  Det beskriver hva jeg gjennomgikk i omtrent fire år. Jeg gikk til legen fordi jeg hadde pusteproblemer, og jeg var til slutt godt utstyrt med inhalator og allergimedisiner til tross for at jeg hadde testet negativt på alle allergitestene. Jeg var hos lungelege, allergolog med flere, men ingen fant på å ta den lille blodprøven som ville ha avslørt sykdommen min. Jeg kom i siste lita og var nesten død da jeg selv tok initiativet til den blodprøven som viste prøvesvar som må være “norgesrekord” ifølge en lege jeg snakket med senere.
Treasure_chest_color


Dette er en lang historie, men poenget er at jeg sykmeldte meg IKKE! Jeg ville ikke ligge noen til byrde samtidig som jeg trodde det ville gå over av seg selv. Jeg jobbet derfor gradvis mindre og mindre som frilansmedarbeider i et forlag. Jeg ante ikke at det ble min fremtidige “økonomiske skjebne”. Hvem tror  at man skal bli varig syk i en alder av 33 år? Ikke jeg iallfall. Jeg var sikker på at når jeg fikk riktig dose medisiner, så ville jeg kunne legge på sprang ut i livet igjen.Det var også hva legene sa. Jeg skulle ut i jobb, vi skulle lage barn, jeg skulle reise verden rundt, jeg skulle synge i kor, drive med hobbyene mine. Være aktiv!  Sånn gikk det ikke. I dag er spesialistene litt uenige om jeg har ME eller om det er senskader av at jeg gikk for lenge med en udiagnostisert stoffskiftesykdom.

Min inntekt ble beregnet på grunnlag av hva jeg tjente de tre siste årene før jeg til slutt BLE sykmeldt, det vil si 4 år etter de første alvorlige utfallene (som bl. a. kalles en allergisk vaskulitt).  Jeg havnet blant minstepensjonistene. For få år siden snakket jeg med noen i kommunen, og da de hørte at jeg faktisk ikke kan ta trikk og buss pga at jeg ikke kan gå særlig langt, var de sjokkerte over at jeg ikke hadde ett eneste lite tillegg. Så på flekken fikk jeg laveste sats av grunnstønad. Fortsatt var inntekten liten, og jeg begriper ikke at folk i samme situasjon som meg og som er single, kan klare seg økonomisk. Det er en tragedie å bli syk, og tragedien forsterker seg ved at mange havner i fattigdom.

Tilbake til nåtiden. Mannen i skatteetaten forklarte meg rolig og brukte god tid (jeg er ikke så kjapp i å forstå økonomiske ting så jeg trengte litt detaljert forklaring). For det første er jeg i gruppen for de med liten skatteevne, og det visste jeg jo fra før.
Dertil er det altså et særfradrag som fram til 2011 har ligget på 19000 kr og det har økt til 31000. Samtidig er det kommet en ny skatteregel som legger skattebyrden på den ektefellen som har høyest inntekt.
Vips, så er jeg blitt nullskatteyter, antagelig en av dem i samfunnet som har lavest inntekt blant nullskatteyterne, men hva spiller det for rolle? Jeg får lov å ha min lille inntekt i fred. Jeg ligger vel omtrent 100 000 under det jeg betrakter som en “gjennomsnittlig uførepensjon” uten at jeg kan gå helt god for den påstanden.  Min “lønn” har økt med 2000 kroner i måneden, og for meg er det en formue, og det er en økning på over 10%.

Det er iallfall noen politikere som har tatt til fornuften, og kanskje er det vår nåværende regjering jeg kan takke for denne reformen?  Jeg vil tro det. Om vi har langt igjen til et rettferdig samfunn, så hjelper det på med de små skrittene også!

Jeg sier bare TAKK!  Og JIPPI!


Egne tanker og andres blogger


Jeg har stadig planer om å skrive om mitt liv med ME, men ofte finner jeg blogger der andre har satt ord på ting som jeg kjenner meg igjen i, men også skjer det fine at jeg får nye, verdifulle tanker.
Derfor deler jeg gjerne linker til to flotte blogginnlegg jeg har lest i det siste og som jeg anbefaler på det varmeste:
Her er det ene: Refleksjoner om langtidssyke, skrevet av Anna-Lena Grønland som er psykolog med ME.
 
Så er det et fantastisk innlegg om mestring under sykdom, om å øve seg i å tenke i nye baner. Det er uenighet om betydningen av “tankens kraft”. Jeg tror ikke at man kan tenke seg frisk, men samtidig tror jeg at måten vi tenker på i sterk grad påvirker hvordan vi mestrer å leve med en kronisk sykdom. 
Her leser jeg : “Å få beskjed om at du har en kronisk sykdom, setter i gang mange tanker og følelser. Det kan skape engstelse for fremtiden, ytterligere sykdom og hjelpeløshet. Da er det nyttig å øve seg på å tenke i nye baner”, og videre kan du lese her.

tirsdag 28. juni 2011

Den deilige hårklippen






bilde (2a
Bildet er tatt med mobiltelefonen



Bare for å få sagt det: Av og til er det så deilig å få klippet håret! Det var blitt langt og veldig varmt!  Dessuten fikk frisørdamen meg til å kjøpe et middel som skal gjøre håret mitt mykt og blankt. Jeg tror alltid på reklamen, haha, iallfall iblant.

Dessuten er det skikkelig sommer jo. Varmt, sol, feriestemning. Sannelig syns jeg å merke noen ekstra “energimolekyler” i kroppen min også. De ønskes hjertelig velkommen.

mandag 27. juni 2011

Sommerlig venninnebesøk i dag


IMG_4408aaa
Marit og Grethe


I dag har jeg hatt aldeles kjempehyggelig besøk av to venninner. Vi fikk tatt litt bilder sånn på tampen også, og med tillatelse legger jeg inn dette. Gode jenter begge to! Marit har jeg kjent fra vi var 5 år, og Grethe har jeg kjent i over 30 år. Oiii, åra går får man si!


IMG_4445 kopiera
blomst fikk jeg også



meg


Åse-Marie Nesse med mørke undertoner

 

Black20Rose203_xlarge

 

Hva er det

Hva er det for lange skygger
som faller over min dag
Hva er det for svarte kronblad
som åpner seg i mitt blod
Hva er det for glupske rovdyr
som glefser etter mitt blod
Hva er det for bitre dråper
som fyller mitt hverdagsglass
Hva er det for vonde drømmer
som myldrer på puten min
Hva er det for skjebnetråder
som snører seg om min fot

Hva er det Hva er det Hva er det
Hvor lenge Hvor lenge Hvor lenge
kan jeg late som jeg ikke vet

 

av Åse Marie Nesse

fredag 24. juni 2011

The Sound of Music eller Hamlet



Jeg må innrømme at jeg av og til ser på Oprah Winfrey show, det
vil si at jeg har sett det noen ganger i det siste. Og jeg har skjønt at hun nå
har lagt ned programmet sitt. Iallfall fulgte jeg halvveis med en formiddag da
det ble snakk om The Sound of Music. Og så poppet de alle fram på scenen, Julie
Andrews, Christopher Plummer og alle Von Trapp-barna. Jeg rettet meg opp, og ble
helt fjetret. Først nå tør jeg innrømme at det kanskje er  mitt livs største
filmopplevelse. Det har selvsagt å gjøre med at jeg var 10-11 år da den kom på
Colosseum, og man er jo særs mottagelig i den alderen. Mens jeg nå så en
aldrende Julie Andrews og Christopher Plummer på Oprah Winfrey-show,  kom det
klipp fra filmen som nå også er å få på  blue ray.






Minnene strømmet på, og jeg husker at jeg syntes Julie
Andrews var det vakreste skapningen jeg noensinne hadde sett, at jeg syns hun
utstrålte en indre skjønnhet også som var helt unik, og med en myk, fantastisk,
lyrisk sopranstemme som utførte de vakreste sangene. Hele damen var jo rene
åpenbaringen.  Så var det jo Christopher Plummer. Han var jo så kjekk at selv et
lite pikehjerte banket litt fortere for ham.

Er det noen rart man ble forelsket i denne filmen?

  
Og de vakre barna som også kunne synge. Bare kort etter at jeg
hadde sett filmen på kino hørte jeg et rykte om at minstejenta Gretl var død.
Jeg husker jeg sørget litt over det! Jeg har trodd fullt og fast på dette siden
60-tallet, og jeg fikk jo sjokk da denne Gretl som nå var bortimot
middelaldrende sto på scenen til Oprah Winfrey, høyst levende. Utrolig hvor naiv
og godtroende man er som barn.
Dette var vakker idyll!


Den gang


Nå i dag


Men så var det handlingen..eh...er den ikke litt søtladen
eller sukkersøt? Det er jo ikke akkurat Hamlet vi snakker om her. Men det yter
kanskje ingen av dem rettferdighet å sammenligne? Shakespeares Hamlet har jo en
handling som beveger seg i dyp på dyp, man finner aldri alle svarene, ting
ligger ikke opp i dagen, det må tolkes, og den lodder dypt og langt inn i den
menneskelige psyken,  og det er jo derfor vi har mange Hamlet-tolkninger, og jeg
har sett flere av dem. Den beste syns jeg er Laurence Olivier’s tolkning fra
1948. Samtidig er jo Kenneth Branagh’s tolkning fra 1996 også veldig bra. Han
både regisserer og spiller Hamlet, og han er jo en kjent Shakespeare fortolker.
Skal man virkelig ha kortversjonen av den, kan man se Mel Gibson spille Hamlet.

Men tilbake til The Sound of Music. Det er en fantastisk
film, den er så vakker. Det er faktisk god livsvisdom der selv om den blir
presentert i en noe enkel “innpakning”. Den handler om å tro på seg selv, på
skjebnen og om å stole på instinktene sine. Det er flere år siden jeg har sett
den, og nå skal jeg, når jeg tenker meg om, ønske meg blue ray-versjonen av den
til bursdagen min. Det er jo egentlig et stort og viktig barndomsminne. Det var
jo ikke sånn at man gikk ofte på kino på 60-tallet. Det var noen få kinobesøk
mens jeg var barn. Det var ikke noe Harry Potter eller Ringenes Herre den
gangen, nei, det var The Sound of Music, hverken mer eller mindre. Jeg tror
kanskje jeg så den minst to ganger.

Den vàre, rørende og ekte kjærligheten

Oprah Winfrey intervjuet dem alle sammen. Tenk at
Christopher Plummer er blitt 80 år, men han var kjempesprek og hadde aldri fått
flere roller enn nå, sa han. Han hadde vært veldig betatt av Julie Andrews på
riktig også den gangen, ikke bare i rollefiguren Maria, men han holdt armlengdes
avstand fordi hun i det virkelige livet nettopp hadde fått barn. Så han syntes
det ville være uanstendig å nærme seg henne. Og det forstår jeg godt, fordi hun
som person ligner ganske mye på rollefiguren, syns jeg. Veldig ren, ekte og
nobelt menneske, og så kom hun jo rett fra klosteret også. Hun var en ekte nonne
som ble frelst på kjærligheten, og nonnene i klosteret husker jeg bifalt at hun
forsvant fra dem til fordel for Captain von Trapp.

I de senere år har Julie Andrews skrevet barnebøker sammen
med datteren Emma. Men det triste er jo at hun opererte stemmebåndene sine, og
så skjedde det en feil under operasjonen som gjør at hun ikke lenger kan synge.
Noe så tragisk med en så vidunderlig sangstemme. Mens Andrews og Plummer ble
intervjuet, rant liksom årene av dem, og de var omtrent som jeg husket dem i
filmen. Men barna var helt opplagt ikke slik jeg husket dem, og de var blitt
“noen andre” liksom. Eneste måtte være han Kurt som var gjenkjennbar.


Vel, jeg er kanskje gammel nok til å innrømme at jeg var
hinsides begeistret for denne filmen, og uansett hvor intellektuell og “politisk
korrekt” jeg ønsker å være, så ble jeg tatt med storm da jeg som liten jente
satt foran det store kinolerretet. Og jeg kunne “edelweiss” utenat og sang og
sang. Jeg har sett filmen flere ganger gjennom årene, men nå er det sikkert over
20 år siden sist, og da trenger jeg å se den igjen.
Det er ikke The Sound of Music ELLER Hamlet, det er begge
to, og de representerer to verdener som ikke kan sammenlignes.
Sound of Music må sies å være en film så full av troen på mennesket,
på kjærligheten og det gode. Man føler seg rent løftet etter å ha sett den. Den
overlater ingenting til fantasien eller til grublerier, man får alt “servert på
fat”, og av og til er det godt, og nå er den så gammel at den er gått inn i
historien som en av de største musical klassikerne, kanskje den største til og
med. 
Jeg må si at Rodgers & Hammerstein gjorde en 
genistrek med den filmen.

Hvorfor skal man ikke tillate seg  å gi seg hen til
sentimental idyll av og til!!? Helt ukomplisert og nydelig! Det hjelper godt på
om man er litt romantisk anlagt også!
 





torsdag 23. juni 2011

Jeg elsker deg, takk for alt du er for meg, Sigmund!

 

bildeas

Bildet er tatt med iphone, og blomstene er enda vakrere i virkeligheten, og så fikk jeg dem av min elskede i dag

 

Vi har alle merkedager i livene vår. Jeg har ikke så mange. For noen år siden husket hverken Sigmund og jeg datoen for da vi møttes, men jeg lette ut fra kun at det var en fredag i januar og fant datoen. Den andre merkedagen er da vi giftet oss.

I dag er den store dagen, syns jeg, den tredje merkedagen,  det var da vi forlovet oss. Sankthansaften i 1988 forlovet vi oss ved Trollvann i Oslo. Bare én var sammen med oss da, og det var vår lille dachs Fidelio.

I dag, 23 år etter, fikk jeg blomstene på bildet fra Sigmund.  Jeg har lyst til å legge ut kjærlighets dikt, og jeg fikk lyst til å legge ut to.  Roy Croft sitt er fantastisk nydelig syns jeg. Det samme er Alf. A. Sæter sitt.  Halldis Moren Vesaas sitt “lyset” får jeg legge ut en annen gang.

JEG ELSKER DEG

Jeg elsker dig,
ikke kun for hvad du er,
men for hvad jeg er,
når jeg er sammen med dig.


Jeg elsker dig,
ikke blott for dét, du har gjort med dig selv,
men for det, du er i færd med at skabe af mig.


Jeg elsker dig
for den del av mig,
som du kalder frem;
jeg elsker dig,
fordi du rækker hånden
ind i mit overfyldte hjerte
og forbigår
alle de naragtige, svage ting,
som du ikke kan undgå
at ande derinde,
og fordi du fremdrager
i lyset
alle de smukke ejendele,
som ingen andre har ledt
grundig nok til at finde.


Jeg elsker dig, fordi du
hjælper mig med at bygge
at mit livs tømmer:
ikke en knejpe,
men en katedral;
at mit hverdagsarbeide:
ikke en anklage,
men en sang.


Jeg elsker dig,
fordi du har gjort
mere, end nogen troslære
kunne have gjort,
for at gøre mig god,
og mere, end nogen skæbne
kunne have gjort,
for at gøre mig lykkelig.


Du har gjort det
uden berøring,
uden et ord.
uden et tegn.


Du har gjort det
ved at være dig selv.
Måske dét er, hvad
det vil sige: at være en ven,
når alt kommer til alt

av Roy Croft

og

LÆRDOM

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

av Alf A. Sæter

 

Sig og kj

Sigmund og meg på den første konserten og akustiske testen i den nye operaen i Oslo i 2008

onsdag 22. juni 2011

Ode til livet (Den dør langsomt)

Pablo Neruda

Pablo Neruda

Pablo Neruda var  chilensk forfatter.  Han fikk nobelprisen i litteratur i 1971. Neruda var politiker for kommunistpartiet i Chile. Da kommunismen ble forbudt i 1948 ble det utstedt arrestordre på ham, og han bodde flere år i eksil. Det var sikkert en av grunnene til at han skrev under pseudonym.

Neruda gjorde seg bemerket med sine diktsamlinger, og hans diktning er influert av surrealistisk teknikk, med en voldsom, ofte dunkel billedbruk. Jeg legger inn et dikt her som er oversatt til norsk, og som jeg syns er aldeles vakkert og livsbejaende. Hva er bedre enn en ode til livet?  Han skriver om hvordan vi skal finne veien til glitrende glede, og det er vel noe det!!

 

Ode til livet (Den dør langsomt)

Langsomt dør den som
forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.


Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt og til pirkete
detaljer
fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde,
som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt
eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid,
den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm,
den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet,
å bryte med all fornuft.


Langsomt dør den som ikke leser,
den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk,
den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.


Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet
den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.


Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.


La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live
krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet
kan vi finne veien til en glitrende glede.

av Pablo Neruda
Oversatt fra spansk av Kristin Flood, 2007

 

Pablo Neruda2

Pablo Neruda

♥ . .))(
♫ .(ړײ) ♫.
♥ .«▓» ♥.
♫ ..╝╚.. ♫ VEIEN TIL GLEDE ER ♫.♫.
ikke å få tiden til å gå, men å få tiden til å leve

Beseggen



besseggenRidge


Jeg blir minnet daglig på vår vakre norske natur. I morges fikk jeg med meg NRK’s hurtigruteferd med innseilingen til Vardø. Snakk om vakker by, jeg gispet når skipet smøg seg inn i stille farvann og la til der nord ved byen som badet i solskinn fra den knallblåeste himmel. Midnattsola var høyt på himmelen klokka før 4 på morgenen.  Det er himmelsk rett og slett å få se dette!
Noen ganger er det enkelte dikt som bare treffer der man befinner seg i forhold til det som skjer i livet rundt en. I dag syns jeg dette diktet passer bra både med at jeg opplever å se vakker natur daglig, selv om det bare er fra TVskjermen, og jeg blir minnet på livets besegger som kommer med ujevne mellomrom:

BESEGGEN

Livet er som å gå Besseggen:
Syner som blankaste barndomsdagar
og kveldsfreden god etter fullførd vandring
eller avgrunns djup
ventar deg etter som alt er laga

Livet er som å gå mange Bessegger
for livet er ein draum
livet er ei rekkje draumar:
Du kan ferdast i lavande paradislundar
og vakne i gru på det ytste skjer
Du kan segle i svartnande vitlausfart
mot kimande krasande undergangen
og vakne i skogsus på Fredens øy
Gong på gong

Livet er blodig og sælt
sigrar og tap og nye planar
nye Bessegger nye Bessegger
Alle dine voner
kneggjer som hestar mot Jorsaldferd
kvar gong kvar gong

Det er livet å gå Besseggen

av Ragnvald Skrede

Selv syns jeg livet er deilig, og at det handler om veldig mye annet også i tillegg til at det blir noen turer  “på Besseggen”, jeg må finne et dikt som beskriver det motsatte en annen dag. Og har man rent metaforisk gått noen "Besegger" så blir man sterkere. Man herdes av å gå i oppoverbakker, og slike "besegger" blir litt lettere å hanskes med fra gang til gang.


besseggen


tirsdag 21. juni 2011

Skogstjernet en stille sommerkveld


IMG_4364a
Stauder i bedet mitt her jeg bor

I helgen fikk jeg meg en liten tur til et skogstjern rett i nærheten. Her er det er ingen mennesker, bare stillheten og lyden av et yrende fugleliv.  Det er noe eget med skogens stillhet, den er befriende deilig. Midtsommers er det litt badeliv her, men aldri mange fordi stedet er bortgjemt og bare “innvidde” vet om det. Jeg fant det den gangen vi bodde langt inne i de “dype skoger”, og selv om vi har flyttet, er det ikke mer enn noen kilometers kjøretur  dit.

IMG_4247aa

Jeg er vokst opp med skogstjern både hjemme i drabantbyen og ved familiens hytte. Skogens lyder, farger, lukter og stemning har alltid betydd noe helt spesielt for meg.  Å være i skogen en vindstille dag mens sola skinner og kroppen er gjennomsvett er en deilig følelse når man innimellom bare kan legge seg på svøm i et tjern eller i en liten kulp.

IMG_4322 kopia

Denne sommerkvelden var det kjølig og overskyet, men likevel deilig. Jeg skulle ta noen bilder, begynte å knipse, men kameraet virket “dødt”, haha, ikke så rart da det viste seg at jeg hadde glemt igjen batteriet til kameraet hjemme. Min kjære tok turen og hentet batteriet, og jeg la meg i mellomtiden ned og nøt stillheten mens jeg tittet på himmelen.  Jeg mintes alle de somrene ved familiens hytte i Vansjø, om kanoturer, om glade mennesker, nabobarna, min kjære kusine,  om da mamma levde og skapte liv rundt seg, grilling, pilkasting, den egne duften av skog, maurtuer, sinna mygg, vår “hjemmelagde” badmintonbane med konkurranser der alle vant! All badingen. Jeg som elsket å svømme. Lykken over å bevege seg i vann.  Om den gangen jeg fikk en kjempediger ål på kroken, i ferskvann. Den hadde svømt oppover elva fra sjøen. Jeg ble så sjokkert at jeg nesten veltet kanoen, men mine guttekompiser tok seg av den, og pappa hengte den opp i et tre og rev av den skinnet, og så ble den stekt. De andre spiste den.
Jeg var på Vansjø en tur i fjor med min kjære pappa. Hele stedet hadde fått noe ensomt over seg, ingenting var som før. Mamma var ikke der, og det var ikke det samme hyttelivet som jeg en gang husket.
HER har jeg skrevet om min tur til Vansjø i fjor.

IMG_4330a

Jeg mintes nakne føtter i vakker grønn mose, blåbærturer, sanking av sopp, kortkvelder med nabogutta, fisketurer. Ferielykke.

IMG_4312 kopiera

IMG_4277aas
Den beste!!

IMG_4360a
Prestekraver i nabolaget, sommerblomsten over alle kanskje. Mest fordi den blomstrer rundt St.hans da sommeren bare så vidt har begynt

IMG_4349a
Stemorsblomster i nabolaget

IMG_4377a
Denne søtingen bor i nabolaget, han er bare 10 uker

Det ble ikke lange skogsturen, men jeg bestemte meg for å dra dit en tidlig morgen da lyset er på det vakreste og se om jeg kan fange det med kameralinsa.  Fortsatt er vi bare ved St. hans og det meste av sommeren ligger foran oss.

søndag 19. juni 2011

Humanisme vs. alternativisme


Jeg fant et flott innlegg på siden til fritanke.no.  Det stiller spørsmål om det er respektløst å kritisere andre menneskers livssyn. Det er en viktig debatt i dag da ulike alternative retninger har fått vind i seilene, og det popper opp overalt.

Er man alvorlig syk er man særlig “utsatt” for alternative medisinformer, alt er gitt i beste mening, men det kan være litt av en “risikosport” for oss pasienter å utsette oss for ting som mangler vitenskapelig etterprøvbarhet og statistisk signifikans. Jeg reagerer sterkt på de som tjener penger på menneskers sykdom og frykt.
Jeg syns denne artikkelen er kjempegod, og den sier noe om at det er viktig å ha en levende debatt, og at å jatte med mennesker man er dypt uenig med, er ikke å respektere dem.

Selv er jeg for rolige, saklige debatter der man tør å utfordre hverandres livssyn. Det er et sunnhetstegn ved et samfunn der man tør å utfordre hverandres tanker og tro. Det sier også noe om hvor viktig det er med demokrati og ytringsfrihet.

Her er litt, skrevet av Arnfinn Pettersen:


“Humanisme vs. alternativisme

En konflikt mellom livssyn

Er det respektløst å kritisere andre menneskers livssyn?

Alternativismen er i sitt vesen et angrep på en sentral del av humanismens fundament: Troen på rasjonalismens betydning, på at spørsmålene om hva som er sant og hva som er rett er viktige, skriver Arnfinn Pettersen i denne kommentaren.
Kampanjen Ingen liker å bli lurt har aktualisert en god, gammel debatt: Er det respektløst å kritisere andre menneskers livssyn? Kritikerne av kampanjen har gjerne tatt utgangspunkt i følgende passasje fra Norsk Humanistmanifest 2006:
’Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter, men understreker verdien av respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn. Humanister kjemper for livssynsfrihet, som inkluderer retten til frihet fra religion.’


Resten er her : om livssyn som undergraver rasjonaliteten

lørdag 18. juni 2011

Ny veske i dag-keep focusing on the good stuff!


M3111154 strap


I dag har jeg fått meg denne veska!  Har hatt en strålende tur til Oslo på shopping med innlagt kaffe og smoothie-pause. Av og til passer det å blogge om de helt overfladiske tingene som gjør en glad.

Jeg ser fortsatt på Hurtigruta, vakkert! Nå er det rett før Nord-Norge og midnattsola! 

fredag 17. juni 2011

Hurtigruta ledsaget av blå salme




I snart ett døgn har jeg mer eller mindre fulgt med NRK2 sin fantastiske reise med Hurtigruta. Joda, jeg har sovet. Et øyeblikk har jeg følt at jeg begynner å bli litt gammel, nyter stillheten ved å sitte og nyte et stort skip bevege seg langs norskekysten. Men så var det noen som minnet meg på at dette er for alle aldersgrupper. Og så fint for oss som ikke kommer oss med Hurtigruta, da! Reisen er ledsaget av innslag med heilnorsk musikk.



Egentlig har jeg aldri vært veldig opptatt av norske tradisjoner og at jeg er norsk, men i det siste skjønner jeg mer og mer hvilket vakkert land jeg bor i, og at her vil jeg bli gammel. Jeg har ønsket å reise jorda rundt, og jeg har vært på kryss og tvers i Europa, i Russland og i Tyrkia og er storfornøyd tross alt med der jeg har vært. Reiselysten min har avtatt, jeg kjenner mer ro her jeg er.



Vel, NRK tapte kampen om OL, men de har vunnet seieren ved ett av tidenes flotteste satsninger med Hurtigruta! Jeg syns dette er viktigere enn å skulle slepe oss gjennom langtekkelige sportssendinger. 

Ja, så i natt, en gang mens himmelen var farget rosa og speilet seg i havet og Hurtigruta skled stille og majestetisk mellom store fjell, da spilte de Erik Byes "blå salme", den er jo så vakker. Måtte bare legge den inn her, riktignok ikke Bye som synger i denne versjonen, men Hilde Heltberg med musikere gjør det jo vakkert. Hurtigruta, blå salme og masse annen musikk, det har revet i masse gode følelser og minner, og også minner om de jeg har mistet. Det er godt å bli minnet om at det finnes legedom for våre sår og til og med svik også.



Det er nyttig å kjenne på hvor viktig det er å rette seg opp og stå rakrygget gjennom livet. 

Teksten til BLÅ SALME er sånn: 


Blå salme

Jeg synger meg en blå, blå salme når dagen svinger hatten til farvel og ror med sakte åretak mot strender dit alle dager ror når det blir kveld. Da søker jeg min hvile ved treets trygge rot mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot. Da synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme og takker for all grøde som ble min. For lyse døgn, for barneskritt i tunet og dine gode kjærtegn mot mitt kinn. Men òg for våkenetter som aldri unte ro men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto. Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme til deg, du Hånd som sanker og som sår og senker deg med signing over jorden med legedom for alle våre sår. Som byr oss rette ryggen, stå opp og gå i strid. Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid. Så synger vi vår salme.


Erik Bye





JUNIKVELD


bråtatjern2RØD



Vi sitter i slørblå junikveld 
og svaler oss ute på trammen. 
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen.


Se - skogsjøen ligger og skinner rødt 
av sunkne solefalls-riker. 
Og blankt som en ting av gammelt sølv 
er skriket som lommen skriker.


Og heggen ved grinda brenner så stilt 
av nykveikte blomsterkvaster. 
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind, 
- det er som om noe haster...


Å, flytt deg nærmere inn til meg 
her på kjøkkentrammen! 
Den er så svimlende kort den stund 
vi mennesker er sammen

Hans Børli

DU ÄR MIN RENASTE TRÖST

 

fire.or.ice

 

Du är min renaste tröst,
du är mitt fastaste skydd,
du är det bästa jag har,
ty intet gör ont som du.

Nej, intet gör ont som du.
Du svider som is och eld,
du skär som ett stål min själ --
du är det bästa jag har.

 

Karin Boye (en av de beste)

onsdag 15. juni 2011

Én mann og tre damer


sigmund

Å være  mann med tre damer krever sitt.

Sånn kan det også sies. Det gjelder min Sigmund som for tiden har hendene fulle. Som han selv sa i dag: “Nå har jeg to damer som ikke kan gå i butikken selv.” Den ene er meg, den andre er nå hans mor på 87 år. Svigermor  kom på sykehus, er hjemme, men kan ikke bevege seg så mye.

Sigmund hjelper henne  mens hun venter på å få hjemmehjelp, men som vi alle vet, det tar tid før hjelpeapparatet stables på bena for en som blir syk, og i dette tilfellet er hun både gammel og syk. Stakkars snille svigermoren min. Jeg tenker på at hun har vært enke i over 10 år, og hun sier aldri at hun er ensom. Faren min har også vært enkemann en stund, i to år, han er mye alene, men klager heller ikke på at han er ensom. Det er prisverdig. Svigermors nettverk er nesten borte, alle er døde. Sånn er det å bli så gammel, man er til slutt alene i sin generasjon.

Jeg tenker på hvor mange gamle som er ensomme, men som finner seg stilltiende i sin skjebne. Ja, hva annet kan de gjøre? Dette burde  egentlig også vært et større tema i samfunnsdebatten. Det er noe riv ruskende galt med et samfunn der folk sitter i ensomheten uten at det jobbes mer med etablering av sosiale nettverk. Vi vet jo fra undersøkelser hvor viktig det er med sosialt nettverk for å ha en god helse. (Dette ble en stor parentes).

 
Selv er jeg lykkelig over å ha en mann, jeg må bare stelle pent med ham så han holder seg på bena og trives med livet sitt!



Han har tross alt hatt en vestibularisnevritt og skiveprolaps siste året. Betennelse på balansenerven er faktisk ingen bagatell, det så dramatisk ut, og det var det når han ikke visste opp-ned på verden i den akutte fasen. Han var heldig. Nesten frisk etter 3 måneder. I tillegg har han ryggproblemer.

Dette med én mann og tre damer er sånn: Nå må han dra til sin mor på Kalbakken ganske ofte fordi hun trenger hjelp. I tillegg er hun blitt så tunghørt at hun hører kun telefonen hvis hun er helt i nærheten når den ringer. Hun har ikke villet bruke mobilen sin, men skjønner jo at skal hun ha kontakt med omverdenen må den bringes på banen og aktiveres.
Ja, Sigmund har sin mor, og så har han meg som er mye utmattet og som han må hjelpe. Jeg har fått et gedigent tilbakefall siste året, og da blir det mer på ham. Og den tredje “damen” kan gå selv, hun heter Cirkeline, er 12 år og svært glad i gå turer. De to får gode skogsturer hver lørdag og søndag. I tillegg må hun luftes noen ganger hver dag. Det er et stort ansvar å ha hund.

Nå har Sigmund akkurat lagt ut 100 sekker med jord på Stavern i tillegg til vedlikehold som hører med til det å ha en hytte. Det er faktisk både dyrt og krever praktisk innsats å ha hytte. Dette med den norske hyttedrømmen må jeg skrive om i et annet innlegg.

Ja, mannen min har altså sine tre “krevende” damer å ta vare på. Heldigvis ligger det 5 ukers ferie foran oss i sommer.

Jeg er ganske imponert over Sigmund. Han har full jobb, han er godt i gang med sin doktorgrad om “Indoor noise from railbound vehicles”, og til denne må han foreta diverse målinger av trikkestøy i Oslo. Han har en trengende mor, kone og hund. Hus og hytte. Det blir mye som skal tas vare på.

Dette ble et innlegg der jeg berører flere temaer (Kjerstis løse tråder, hihi), men hovedtemaet er at jeg bor sammen med en fantastisk mann som jeg elsker!  Han har vært mitt livs lykketreff!




tirsdag 14. juni 2011

ME, LP, forskning og kronikk i aftenposten om å bli ufør


I det siste har jeg fått kontakt med andre ME-syke på nett og på facebook. Det har vært et løft for meg siden det er minst 10 år siden jeg hadde kontakt med likesinnede. Jeg er imponert over alle ildsjelene og alt engasjementet som finnes blant mange ME-syke. Det forskes på sykdommen, og Lillestrøm Helseklinikk er et foregangssted for denne forskningen i Norge. Jeg legger med en link fra et fordrag holdt av Dr Mette Sophie Johnsgaard på Lillestrøm helseklinikk, her:


http://lhkpasientfora.org/?p=3381

Jeg er selv pasient på Lillestrøm helseklinikk, og fram til nå har jeg testet positivt på xmrv-viruset.  Dessuten har de funnet  andre ting som er feil på meg, men ting er komplekst og det er vanskelig å finne behandlinger som hjelper.
Og en av ildsjelene blant bloggerne er Maria Gjerpe, og hele hennes blogg er verdt å lese enten man har ME, andre sykdommer eller er helt frisk. Hun er lege og har ME, og deler sine tanker og erfaringer, og her har hun skrevet knallgodt om lightning process:

http://mariasmetode.wordpress.com/2011/05/31/marias-manual/


Jeg hadde tenkt å skrive om min erfaring med lightning process, men syns foreløpig hun har skrevet det så bra. Jeg får vente på litt inspirasjon og ikke minst krefter.

Så kom det kronikk i Aftenposten om å være uføretrygdet, og i denne kronikken er replikken min fra samme avis blitt referert til. Det ser ut som jeg er omtrent den første uføretrygdede som har fått lov til å uttale meg om å være i denne situasjonen i Aftenposten, så det er tydelig en glemt og gjemt gruppe som trenger å synliggjøre seg.  Nå er det iallfall kommet inn en meget god kronikk om det å være langvarig syk. Han har skrevet om “Forbannelsen ved å bli ufør”, veldig bra, her:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4145249.ece

mandag 13. juni 2011

Mer fra blomstrende Stavern i tekst og bilder


IMG_4155a_redigerad-1
En av årets siste løvetann i blomst, riktignok synger den på siste verset, men jeg syns den er urvakker


Har hatt en vidunderlig pinse. I går spiste vi lunsj med dessert på Nevlunghavn gjestgiveri. Skulle tro vi var i fellesferien, folk strømmet til, og serveringspersonalet var stresset så de glemte bestikk til noen, klarte å ikke finne igjen kortmaskinen sin og flere ting som gikk litt galt. Det var en meget bestemt dame som sa fra om bestikket som manglet, “kan vi få bestikket mens maten er varm”, i et skarpt tonefall og begge armene plassert bestemt i sidene. Det er ok å si ifra, men jeg er for at man skal si fra på en ordentlig måte.


Det var deilig å få litt krefter igjen, for etter turen hit til Stavern på fredag ble jeg veldig dårlig. Og det er vondt å stadfeste at jeg ikke har klart å innhente energitapet etter lungebetennelsen i vinter, men sånn er det. Jeg har nå fått kontakt med flere ME-syke, og det er stas! Det har gått mange år uten at jeg har hatt kontakt med folk i samme situasjon som meg selv. Jeg tenkte jeg skulle skrive om da jeg gikk på Lightning process kurs, men det er en ildsjel som har beskrevet det på glitrende vis, og jeg skal blogge link til innlegget hennes i nærmeste framtid.

Vannet har trukket seg nesten helt tilbake, og Sigmund har begynt å legge på ny jord, og deretter skal vi så ny gressplen, det blir bra. 


Og så har jeg plukket blomster, det er vidunderlig å bøye seg over og ned i en blomstereng, kjenne eimen av junisommer, og kjenne at man elsker livet! Jeg plukket med meg noen blomsterarter som jeg har tatt bilder av med min canon 60D og med mitt 100 mm makroobjektiv.


tøffelblomst
Tøffelblomst



IMG_4230a
Prestekrage



IMG_4175a



IMG_4187a
Rødkløver, jeg prøvde å klone bort den grønne stilken bak, men fikk det ikke til



IMG_4046a
Lupin



IMG_4202a
Utsnitt av lupin



IMG_4116a
Rosa lupin


forglemmegei2
Forglemmegei med så små blomster at det var omtrent umulig å ta bilde av den selv med makro