Velkommen til bloggen min

torsdag 30. september 2010

Hvordan skal trærne rekke å miste bladene til jul?

Ja, det er mye å undre seg over hvis man først legger merke til ting. Egentlig er det jo i noen kretser, iallfall i mine, et mål å kunne undre seg. Likevel smiler vi ofte av småbarn (eller noen gjør det) som undrer seg over ting vi voksne syns er en selvfølge. Mange ting er ikke fullt så selvfølgelige når man først begynner å gå tingene etter i sømmene. Vi burde enten lære litt av barn og/eller prøve å bevare barnet i oss. En kombinasjon hadde vært fint.

Dette er et typisk eksempel på undring

Ja, selvsagt står trærne der med sine stive, nakne pinner når jula ringes inn. Forhåpentligvis ligger det da et fløyelsmykt snødekke på dem, og det kan veie opp for det triste synet av klorofyllet som har trukket seg inn i trestammen, og med vissheten om at det er flere måneder til neste fotosyntese (jadda, har ikke glemt det jeg lærte på naturfaglinja, dog lærte vi om fotosyntesen allerede på folkeskolen). Årsaken til at jeg spinner litt rundt tanken, er at Sigmund og jeg har klart å komme oss til Stavern. Rekonvalesenten ville gjerne en tur til hytta si og ordne de praktiske tingene som å skru av kjøleskap og få inn utemøblene for vinter'n. For minst mulig kjørebelastning på han, og fordi jeg er så barnslig at jeg elsker å kjøre Bastøyferja, ble det en slik overfart fra Moss til Horten. Snakk om strålende vær. Og her kommer da dette med bladene på trærne inn, for der vi satt ute på fjorden, havblått, blikkstille og skuet inn mot den Østfold'ske kyststripe, kunne jeg fastslå at sommeren ikke har sluppet taket. Det var GRØNNE blader på trærne.

Vakkert med tidlig-høst

Når vi nå har inntatt et nokså øde hyttelandskap skimter jeg noen gule blader, men de kjempestore eiketrærne som er typiske for Vestfold, de er helt grønne. Vi skriver 1. oktober i morgen, og det er lite som minner om høststormer og løvfall. Nå er jo høststormer og fargesprakende høstfarger svært fascinerende, men jeg klager ikke på dette været.


Cirkeline i solnedgangen


koser seg

 
Akkurat nå sitter jeg i (høst)solnedgangen i en god, varm hytte med kaffekoppen ved min side og PC'en foran meg og til venstre ligger havet blått og forlokkende.  Noen har sagt at høsten i Stavern er et trist syn, det stemmer ikke. Nydelig er det. Enda bedre er det at jeg har en nesten frisk mann ved min side (som for litt over en uke siden gikk i gulvet med alvorlige sympotomer). Det føles nesten som et lite mirakel.
 

Dette er en dachs som er møkk lei fotoshoot'en



 Kontrastene i livet kan av og til være slitsomme, men når pila peker oppover, tenker man at klisjeen om at det er viktig med kontraster, at uten motgang vil man ikke kjenne medgangen, er helt riktig.

mandag 27. september 2010

Himmelsk godt å få ham hjem igjen!

Nå er Sigmund hjemme, og han sitter litt oppe og rusler småturer med hunden, men han må hvile mye. Nå er jo spørsmålet hvor lang tid det vil ta før han er tilbake der han var. Han er tvunget til å ta en dag av gangen siden forløp og bedringsprosess er veldig variabelt når balansenerven er skadet.


Vakre blomster Sigmund fikk fra jobben sin


Nå først lander jeg hele opplevelsen som har vært blandet av sjokk og vantro. Først nå skjønner jeg at mannen min har vært og er ganske syk. I begynnelsen var jeg bare nummen og gjorde de nødvendige praktiske tingene. Først nå kommer reaksjonen som inneholder mange forskjellige følelser: Det kunne gått så mye verre, hva da(og det behøver jeg jo ikke tenke på, det er ille nok), og hvor sårbar man blir når "klippen" man støtter seg til plutselig ikke er så stødig lenger. Man vet jo innerst inne at alle kan bli syke, men likevel trodde jeg ikke at min superfriske mann skulle bli syk og at det skulle komme noe som var så akutt. Jeg bearbeider opplevelsen og prøver å kutte ut alle "tenk om"-tankene, og det har jeg i grunnen klart.

Fra det øyeblikket han kom inn døra fra sykehuset, kjente jeg at skuldrene senket seg, og jeg har i grunnen sovet og sovet i et par døgn i full forvissning om at dette kommer til å gå bra.


Måtte ta et bilde av septemberhimmelen som passet sammen med det himmelsk deilige i å få Sigmund hjem fra sykehuset



Verst er det jo for Sigmund som er så glad i jobben sin, og som har begynt på doktorgrad, opptatt med utenlandsreiser og som generelt har mange jern i ilden. Han har allerede begynt å bli utålmodig, og det er forståelig. Han leser jo bøker hele tiden, og han orker ikke å lese nå. Vi må bare være optimistiske og anta at det bare er snakk om dager før han kan gjøre en god del av de tingene han har lyst til.

Vi fikk sett på en virkelig morsom komedie på blue ray-spilleren i går, og det var første gangen vi lo høyt og hadde det koselig sammen siden "sikringen" røyk (som han uttrykker det) Den kan anbefales hvis man vil ha seg en god latter: "I love you, man" fra 2009.

Det er jo i motgang at man ser om det er noen venner der, og siste uka har virkelig flere stilt opp på ulikt vis, og det har vært utrolig godt. Noen har kjørt meg, hentet Sigmund, overnattet her, handlet, hatt med middag til oss, luftet hunden, kjøpt ny hylle og montert den(siden den gamle falt ned) osv. Det har gjort godt. Nå håper jeg vi snart er helt "selvhjulpne". Heldigvis klarer jeg å gjøre en god del, og så vil ting legge seg til rette etter hvert. Nå har jeg slitt med kronisk sykdom selv og møtt mange begrensninger, og jeg kan nok bistå med litt gode råd underveis. Særlig dette med å ta baby steps og være tålmodig.
 
Solnedgang tatt fra verandaen vår


Jeg fant et dikt av Hans Børli som heter Fred og som jeg syns passer nå. Han skriver om å være en nøkkeblomme i stille tjern i skogen.  Det inspirerer til at vi kan finne fred også når høsten kommer,  under den vakre septembersola enten man er frisk eller syk

FRED

Å være nøkkeblomme
i stille tjern i skogen,
det måtte være noe...

...ligge blikkstille i bekkeoset
ei natt i juli,
ligge med det reine liljeansiktet
tålmodig vendt mot stjernene,

søstrene på himmelsjøen,
bare være
bare la den store gåta
være sitt eget svar.
 
Hans Børli

torsdag 23. september 2010

Snart hjemme igjen

I dag besøkte jeg Sigmund på A-hus. Han virket sliten, men ganske kjekk, og han koste seg med middagsmat i senga da vi kom (min venninne Mona som jeg aldri kan få takket nok siden hun stiller opp gang på gang). Han hadde gå-trent og var veldig optimistisk og lettet over at denne litt håpløse situasjonen han er i nå, vil gå over og han vil bli frisk. Han sa flere ganger at høyre del av balansenerven var helt "ute av drift", men ettersom jeg skjønner, vil den kommer seg med hvile og opptrening.

Det gode med at han ble innlagt er:

1. Han fikk stilt diagnose på bakgrunn av CT og tester, altså mer enn en klinisk observasjon der man ikke gjør stort annet enn å sjekke det legen kan uten at det tas prøver. Som Sigmund selv vil uttrykke det: "De gjorde ikke stort annet enn å telle armer og bein på meg", haha, og nå har de gjort MYE mer enn det.

2. Jeg tror at dersom han hadde blitt liggende her hjemme, ville han ikke tort å røre seg. Det var skremmende at rommet gikk rundt for ham, at han ikke hadde balanse, og ikke orket å holde øynene åpne. Hvis han ikke var kommet på sykehus, ville han i dag fortsatt ligget stille i senga i mørkt rom og vente på at det skulle bli bedre. (Dette bekrefter han selv.) Nå har leger og sykepleiere fått fart på ham med oppmuntring og det han kaller "mas". Han har i dag gått én kilometer i sykehuskorridoren, og det kan han virkelig være stolt over. Det betyr SÅ mye at pasienten føler seg trygg under opptrening og at det er noen som heier på en.

Det slår meg gang på gang at sykehus til dels ikke er for å BEHANDLE syke mennesker. Sykehus er i stor grad et "undersøkelsesrom" der folk blir utredet, og så sendt hjem. Det er klart at mange får fysioterapi og døende mennesker får selvsagt masse omsorg og pleie. Mennesker får også behandling på sykehuset, særlig slik behandling der medisinsk ekspertise er påkrevet som cellegiftbehandling og selvsagt kirurgi. Det er jo virkelig innenfor kirurgien at sykehusene behandler folk.

Poenget mitt er at så fort et sykehus ser at en person er i stand til å komme seg ut av sykehus og hjem i sin egen seng, så sendes pasienten hjem. I dette tilfellet er vi veldig fornøyd, bare så det er understreket.

Dette er mitt inntrykk etter at jeg selv har vært innlagt i sykehus flere ganger, min mamma har vært inn og ut av sykehus, min pappa og så rulles jo den ene historien etter den andre opp i media om folk som sendes hjem til "ingenting".

Jeg har selv jobbet i sykehus, men det er veldig lenge siden, og da syns jeg nok ikke det var det stresset med å skrive folk UT!

Sigmund kommer hjem i morgen, og i hans tilfelle er nok det riktig, han vil være i stand til å stelle seg selv og trene på egen hånd. Tiden vil vise hvor lang tid det tar og om han vil trenge noen form for behandling her hjemme.
Han har fått være på sykehus i TRE døgn, og det er nok veldig bra etter norsk "standard".

Vi er kjempefornøyde med 113, med legevakt, fastleger og A-hus med leger og annet personale der! Det fins også solskinnshistorier i et helsevesen som stadig er utsatt for kritikk.

Fortsettelse følger.


Takk for at du leser dette!

onsdag 22. september 2010

Hva legene sier nå

Sigmund kom inn i mottagelsen i går, og det var ikke sikkert at han skulle legges inn. Men etter at både nevrolog og øre-nese-hals-lege hadde tittet på ham, ble han innlagt og de tok CT med én gang. Deretter har de tatt ulike tester.

I dag fikk han følgende beskjed av legen: Han har fått en skade på balansenerven på høyre side av hjernen (det er ikke virus eller krystallsyke). Skaden vet man i 80% av tilfellene ikke årsaken til. De fant det ut ved å fylle varmt vann i øret hans mens de gjorde noe med øyet (greit med en folkelig forklaring). Han har store muligheter for å bli helt frisk. Hvis den nerven ikke blir bra igjen, vil den på venstre siden av hjernen kompensere for tapet som er på høyre side. Jeg har skjønt at dette kan ta lang tid, men ingen er sikre. Så her er det en dag av gangen som gjelder.


Det gode i situasjonen er at han har klart å dusje, han har spist sine tre sykehusmåltider (det betyr at kvalmen har gitt seg), han er optimistisk, og han har klart å gå i korridoren. De maser på ham hele tiden for å trene seg opp, og smellen har vært så kraftig at han må trene seg opp fra scratch. Han har klart 50 meter.

Behandlingen er rett og slett opptrening og å vente på at skaden går over. Han lå først i korridoren, men har kommet på tomannsrom, og ingen har nevnt når han skal hjem.

Det kunne vært så mye verre, det er ikke hjerneslag, ikke hjernesvulst, altså ikke de verste tingene. Men det er jo egentlig bare tiden som vil vise hvor alvorlig det er. Hvor fort vil han klare å fungere normalt igjen? Men det er altså ikke hjernen som er skadet med balansenerven i hjernen.

Diagnosen fra legevaktslegen er, så langt jeg kan forstå, helt riktig. Det var også riktig at han ble lagt inn siden det ikke var noen bedring etter 3 dager.

Jeg besøker ham i morgen. Han er verdens godeste mann!

tirsdag 21. september 2010

Han er lagt inn på A-hus

I dag tenkte jeg at dette er ikke riktig. Ikke riktig at mannen min skal ligge helt stille med øynene igjen og ikke klare å røre på seg. Jeg skulle ha sykemelding, og det var jo greit, men jeg nådde ikke inn til legesekretæren når jeg sa det var betennelse på balansenerven. Så kontaktet jeg min egen HELT fantastiske fastlege som jeg har hatt i 20 år. Han ga meg noen råd, og sa at det MINST burde tas CT, og at han ville lagt inn Sigmund.  Gode, flinke fastlegen min! Han vet også at symptomer ikke alltid viser seg typiske, og at det kan være noe helt annet enn man trodde i første omgang når man ser videre forløp.

Så tuslet jeg inn på legekontoret, snakket pent med legesekretær som sa jeg kunne få snakke med Sigmunds fastlege. Fastlegen hans var veldig forståelsesfull, hun fikk journal fra legevakt, og så endte det med at kollegaen hennes som hadde legevakt  kom med én gang. Sigmund ble undersøkt. To timer etter kom ambulansen.

Nå har jeg pratet med Sigmund,  han ligger på undersøkelsesrom, og han blir innlagt, vil få intravenøst ( så blir elektrolyttbalansen i orden hvis den ikke er det, han har jo drukket svært lite). Øre nese hals-legen sa de ville ta CT, og også kople inn nevrolog. Nå føler jeg at han er i de beste hender!

Selv virket han veldig lettet! Det er godt å bli tatt på alvor.

Mine egne bekymringer ligger der og lurer, men nå tar jeg en dag av gangen. Jeg fikk orientert min fastlege om at jeg hadde fulgt rådende hans, og fikk sms av ham med to ord: "bra jobba".

mandag 20. september 2010

Verre i dag

I går var Sigmund litt bedre, i dag er han mye verre, og jeg tenker at han tok litt for lett på det i går, men i dag går "verden rundt i hodet hans" og han klarer så vidt å gå på wc og kaster opp ved den minste brå bevegelse. Nå passer jeg på at han får i seg væske, og han snakker normalt når jeg henvender meg til ham. Ellers har han mer enn nok med seg selv. Han ligger helt stille i mørket.


jeg tror det er omtrent sånn verden ser ut for Sigmund akkurat nå

Men nå dukker det virkelig opp mange sider i det å ha en syk person man  har omsorg for. Jeg er ALENE om dette. Dette er ensomt.  Jeg har ikke barn, og ellers en veldig liten familie, faktisk er den knøttliten. Derfor blir man stående alene.

Jeg tenker med gru på når virkelig gamle folk blir syke, når den ene ektefellen er alvorlig syk, blir utskrevet til en annen skrøpelig person som ikke klarer, men som må på grunn av at helsevesenet ikke har nok ressurser eller av andre grunner ikke stiller opp. Jeg tror politikere og andre trenger å våkne opp FØR de selv blir gamle og syke og erfarer den harde virkeligheten. Så i dag går mine tanker spesielt til eldre mennesker som trenger hjelp, men som ikke får. Jeg husker selv da jeg var oppsøkende sosionom på et eldresenter i Oslo, og jeg besøkte de over 80 år som oftest er de mest hjelpetrengende. Jeg har sjelden sett maken til nød, og folk som ble skrevet ut av sykehus altfor tidlig. Man kom hjem til dem, og leiligheten deres så mer ut som et "sykehjem" enn et ordentlig hjem. Det var alt mulig av utstyr fra "prekestol" til bleier og bekken.  Noen vil selvsagt være hjemme, men mange føler seg tryggest på et sykehus eller et sykehjem. Og vi vet jo alle at det ikke er plasser nok. Det er ikke plasser i et rikt land som Norge som flyter av "melk og honning", og hvorfor er det sånn? Er det noen som kan fortelle meg hvilket politisk parti i Norge som har størst vilje til å gjøre noe med disse problemene?

Mens ambulansen var her, ringte jeg min nære venninne som kom med én gang. Nå er det sånn at man helst ikke vil belaste folk, og kanskje ikke de som alltid sier ja. Hun sier nesten alltid ja, så jeg vil ikke spørre henne på en stund. Hun må jeg spare på til jeg virkelig MÅ ha hjelp som på lørdag da dette skjedde.

En god legevenn av meg som skjønner situasjonen ringte meg i dag, ga meg oversikt over andre mulige diagnoser hvis det ikke blir bedre, og så tilbød han seg å komme med MIDDAG på onsdag. Det er sånt man trenger i denne situasjonen. Det varmet altså!

Deretter klarte jeg å ringe min pappa som skal få min bror til å hjelpe meg litt i morgen. Etter det vet jeg ikke. Siden jeg selv har ME og nedsatt energinivå blir det ganske tungt.

Så her i natten vurderer jeg å høre om hjemmesykepleien kan komme på banen hvis ikke Sigmund blir bedre som snarest. Jeg tror det må være tingen. Og så skal jeg ringe fastlegen hans. Foreløpig har jeg hatt mer enn nok med å la det hele synke inn, og vente på at han skulle bli bedre. Legevaktlegen sa at dette kunne bli bra på 3 dager. Jaha, det ser ikke sånn ut.

Men jeg er optimist, og jeg er helt sikker på at han blir frisk, men jeg tror vi her snakker om uker........

Ring 113, sa mannen min



Det var en helt alminnelig og stille lørdagskveld. Jeg hadde sovet lenge, tenkt å få meg en tur i Østmarka der jeg ikke har vært på over 20 år, men så ble det ikke til det.

Istedet ble jeg vartet opp med noe jeg har ønsket lenge: Wokede grønnsaker med vannkastanjer og sursøt saus, deilig. Mens vi lot maten synke og lørdagsstemningen stige, sovnet Sigmund på sofaen. "Har du vært oppe tidlig", sa jeg. "Nei," svarte han og det var omtrent det siste han sa på en god stund. "Jeg er så surrete", sa han. "Hva?", sa jeg. "Jeg legger meg på gulvet", sa han. Javel, tenkte jeg, er man litt uvel så kan det være godt å strekke seg på et gulv med pute under hodet, men det neste han sa, var:

"Ring 113", da sa jeg "hæææææææ???". Så spydde han av typen sprut i store mengder, og jeg tenkte at dette kanskje var en omgangsyke med mye oppkast. Men nå var min kjære så "rar". Og alt dette skjedde på ett minutt, og så hørte jeg meg selv presentere meg da jeg hørte "medisinsk nødtelefon" i den andre enden av røret. De skulle ha adressen, ja, jo, jeg måtte snakke saktere(vet jo at jeg i en stressa situasjon snakker lynfort). Så fikk jeg sagt at mannen min var syk. Symptomer, blek, ikke fattet, helt ute av kurs. Stemmen i telefonen sa jeg skulle få ham i stabilt sideleie. Så ville de prate litt med ham, og han var nesten "offline", altså ikke mye å få ut av ham enn at han var veldig sjuk. Og at han var ved bevissthet.




Så meg i røret på nytt, og en snill og beroligende kvinnestemme sa: "Mens jeg snakker med deg er ambulansen underveis", og da merket jeg at jeg begynte å ønske at den kom snart. Den kom, og opp trappa kom tre staute karer. Sannelig tror jeg de kom med blålys. Det var jo i skumringen så de trengte sikkert ekstra lys. Det er jo utrolig lærerrikt å se hvordan et akutteam jobber, jeg har jo bare sett det på TV i ulike sammenhenger( og så har jeg kjørt ambulanse selv gjennom litt sykdom, men det er helt annerledes å være på den "friske" siden). Det var veldig hverdagslig, intet oppstuss, alt for å roe pasient og pårørende (meg kalte de for MOR...sukk), og de ville hilse på vår søte hund, han ene hadde maken som var 2 år mens vår snart er 12. Midt i alt småpratet var de effektive, de tok fram defibrillator og på et kick hadde de tatt EKG, målt puls og blodtrykk. Alt var normalt! Enda en grunn til å roe meg ned, og da var jeg temmelig sikker på at det var omgangssyke og at vi hadde ringt 113 litt for fort, men neida, de ville HA HAM MED SEG! Da kjente jeg at jeg ble urolig altså. Det enkleste når man er redd er å GJØRE noe. Det er mitt tips. Jeg hadde store mengder spy å fjerne og tørkepapir var helt uegnet. Ene ambulansesjåfør spurte om jeg ville ha hansker, og jeg tok dem på meg, og begynte å skuffe spy i en bøtte, og da fikk jeg  ros for han sa: "Du er jammen tøff". Jeg skjønte at de ville ta med Sigmund til legevakta, og la han bli vurdert av lege der. Så jeg fant fram mobilen hans og småting han ville trenge. Jeg visste jo ikke hva som ville skje om han ville bli lagt inn. Så skulle han ut i ambulansebilen, og da sa mannen min høyt og tydelig: "Jeg kan ikke gå", og det var første gangen jeg begynte å jamre..:"jammen herreguda, man kan jo gå med omgangssyke, herreguda"..sa jeg nok flere ganger, og jeg ble møtt med taushet, og fikk bekreftet at dette var "noe" som ikke var vanlig liten runde med oppkast. "Jeg håper jeg ikke virker hysterisk", hørte jeg meg selv si mens jeg kjente hysteriet bygge seg opp i meg. "Neida,", sa ambulansemannen, "du er bare veldig omsorgsfull", hahaha, jeg ler av det i etterkant altså.

 Så fikk de lagt min Sigmund på båre og kjørte av sted med ham, og etter det var jeg helt satt ut. Min kjære venninne kom, og jeg sa til henne at jeg måtte samle meg. Så jeg brukte en time på å samle meg. Og det klarte jeg, og jeg bestemte meg for å dra bort på legevakta etter å ha ringt Sigmund som det ikke var noe fornuft å få ut av. På legevakta ble jeg geleidet inn til senga han lå i, og så kom etter hvert legen som hadde undersøkt ham og observert ham over et par timer.

Legen sa at Sigmund hadde fått betennelse i balansenerven. Det hadde jeg jo hørt om, at ikke var alvorlig, men kunne være plagsomt over tid. Men jeg måtte jo spørre hvordan han kunne komme fram til en så sikker diagnose UTEN å ha tatt særlig med prøver. Legen la seg da over på latinen sin, og jeg forsto det meste, og han sa at symptomene lignet ingenting annet enn vestibularisnevritt. Jeg spurte om det var nødvendig å ta flere undersøkelser, han mente nei. Men det er klart at jeg tenker at kanskje fastlegen har lyst til å ta ett og annet. Jeg foreslo for legen at kanskje de skulle undersøke hjernen, og han sa at det VAR hjernen, helt riktig, men hvis han ikke fikk vondt i hodet i løpet av natta, noe jeg skulle følge med på, så var dette riktig diagnose.

Men så sa Sigmund: "Jeg vil ikke hjem", hehe, han ville ikke hjem, og de på legevakta sa at der kunne han ikke være. Enden på visa var en rullestol som han kom seg opp i, og inn i bilen vår med setet lagt ned, og så fort han satt i bilen og vi svingte, så var det å kaste opp på nytt. Hadde fått med pussbekken og utstyr. Vel hjemme, bare lå han rett ut i 12 timer, og klarte til slutt å drikke et par slurker vann.

Så i løpet av i dag, søndagen, har han vært mye bedre, han har ruslet oppe, klart å spise, men har problemer med å se på dataskjerm og tv, og han er fryktelig sliten. Jeg er ved godt mot og tipper han er frisk igjen på et par uker. Men det er alltid viktig når kroppen får seg en smell og hvile og ikke kjøre på med én gang.
Så langt har denne erfaringen vist meg at helsevesenet kan være helt supert. Dette var førsteklasses service. Follo ambulanse og legevakt og nødtelefon jobbet profesjonelt og medmenneskelig! Bare å takke for så god behandling! Når norsk helsevesen er på sitt aller beste så er de uovertrufne. Jeg har opplevd det selv! (Og de er best når de har en klar diagnose å forholde seg til for da vet de presis hva de skal gjøre. Det er med de mer diffuse lidelsene at helsevesenet sliter en del.)

Og videre har erfaringen minnet meg på nok en gang: Ta vare på de du er glad i! Jeg skal ta enda bedre vare på min kjære Sigmund. Du får en støkk, en påminnelse på at livet ikke er evig, at ting kan skje utrolig fort, så fort at du rekker ikke tenke over noe som helst. Jeg vil prøve å være forberedt i den forstand at jeg skal bli enda bedre på ting jeg allerede gjør, og det handler om å lytte til min kjæres behov, støtte ham, vise ham enda mer hvor glad jeg er i ham.

Det er jo nesten en klisjé, men hvorfor blir ting kalt for en klisjé? Jo, fordi det er ord og uttrykk som blir gjentatt til det kjedsommelige, og det igjen er jo fordi det er gode ting, ja, noe som ligner på sannheter, så jeg gjentar:


La oss ta vare på de vi er glade i! Vi vet aldri hvordan morgendagen blir selv om den som regel blir omtrent som dagen før og livet rusler i et jevnt, behagelig tempo uten de store dramaer, men det er i disse dagene vi alltid skal holde fremfor oss en indre "huskelapp": Ta vare på hverandre.

Fortsettelse vil følge:)

Takk for at du tok deg tid til å lese dette blogginnlegget.

søndag 5. september 2010

jeg trodde sommeren var forbi..................og flere ting kom over meg....

slik så det ut i botanisk hage i dag 5 september

I dag i Botanisk hage på Tøyen i Oslo var det fortsatt sensommer. Det var et glitrende og yrende liv som om sommeren ikke har tenkt å ta slutt. Jeg skulle egentlig bare på tur og se avblomstring og stadfeste høsten, men opplevelsen ble helt annerledes. Det var selvsagt vakkert med masse grønt, nydelige dammer, springvann, fortsatt blomstring, urtehage, lysthus og grønne, majestetiske trær(en tur dit anbefales på det sterkeste!) Men så kom det helt bak på meg at jeg har bodd i denne byen og ikke langt fra denne parken i mange år. Jeg møtte igjen det Oslo jeg forlot for over 20 år siden. For en nydelig by! Jeg har aldri lengtet tilbake før i dag, da kjente jeg virkelig det rev i nostalgiske følelser, i en lett melankoli over tiden som er gått, over mye som er forbi og en lengsel etter igjen å bo her jeg har røttene mine.


botanisk hage sett med litt andre "briller"

Det var masse folk: Par med barnevogner, studenter som lå på plenene og bladde i sine nyinnkjøpte bøker, damer som satt alene på en benk og leste skjønnlitteratur, nyforelskede par, og fortsatt masse feriegjester som skravlet lo og ivrig knipset bilder. Den store forandringen for meg er at jeg her i Follo aldri ser så mye av det multikulturelle Norge, men i dag ble dette mangfoldet av innvandrere tydeliggjort for meg. Det slo meg hvor fredelig det er i Oslo til tross for at medias fremstillinger gjør at mange får et skeivt bilde av hvordan tingene egentlig er.


Vi fant kafeen som var godt befolket. Vi slo oss ned på en benk, drakk kaffe og spiste vaffel og kjente på den deilige sensommeren med sterk sol og en knallblå himmel. Dette må vel kalles de gode sidene ved livet, være til, nyte med sansene åpne?

Dette ble en "eventyr-søndag" i begynnelsen av september med fortsatt streif av sommer. Nå tror jeg at jeg begynner å bli rustet til høsten som kommer. Og det er egentlig en befriende følelse, for jeg har de siste to ukene gruet meg, følt litt tristhet over at enda en sommer er over så altfor fort.



Men nå blir det mørketid, stearinlysene kan tennes inne, muligheter for å være sosial er der, alle de gode tingene som er der bare man ikke lar høstmørket overskygge disse. For egen del har jeg noen invitasjoner som ligger der og som jeg gleder meg til.