Velkommen til bloggen min

mandag 5. juli 2010

Pappas bursdag 4 juli 2010

Det ble ikke den store feiringen av pappa som hadde bursdag i går, men det ble kjempehyggelig.  Sigmund, pappa og meg. Det ble supersommervær. En av de dagene det er få av i landet vårt. Flagget ble heist, og vi dro til restauranten "Sydvesten" i Helgeroa. Vi spiste en deilig middag  med utsikt til båtlivet og alle menneskene som priste sommeren.



Pappa ville ha bløtkake. En sånn som mamma pleide å bake. Den skulle være med masse bringebær og kremen skulle det ikke spares på. Pappa kjøper bare kaker som er "tunge" når han ikke får hjemmelagde. Denne bursdagen skulle det virkelig nytes siden han har fått diabetes og må holde seg unna det søte i hverdagen.



Jeg måtte gjøre så godt jeg kan. Mine kaker blir aldri "pene", men de smaker alltid godt. Jeg vet ikke hva som skjer med dem, men jeg har liksom ikke helt kontrollen når det kommer til finishen. Da jeg viste pappa kaka, fikk jeg beskjed om at man også "spiser med øynene", haha, jeg hadde ikke tatt krem rundt kanten, men så gjorde jeg det, men spenningen lå mest i hvordan den ville smake. Joda, han var overbegeistret, "akkurat som en bløtkake skal smake", og det er virkelig et kompliment altså.

Bursdagen ble også en avslutning på pappas to ukers ferie her i Stavern. Nå drar han hjem, og det blir nok litt stille med bare Sigmund og meg, men så finner vi den fine rytmen som min kjære Sigmund og jeg har når vi er alene.


Sigmund


Det har vært kjempehyggelig å ha pappa her, og det er nå sånn at jeg prioriterer min pappa fordi vi ikke vet hvor lang tid vi får sammen. Jeg har mange venner som har mistet faren sin, og de sørger veldig lenge. Jeg skal iallfall tilbringe mye tid med ham og lage minner til siden.

Jeg visste hva sorg var før jeg mistet moren min. Tapet av henne ble likevel noe som satte mine andre tap i skyggen. I den første tiden etter at hun døde, følte jeg at jeg taklet sorgen bra. Over ett år etter  innser jeg at jeg sørget dypere enn hva jeg var klar over. Sorg er følelser med mange nyanser og "styrkegrader", og jeg tror jeg kan bruke mange blogg-innlegg til å skrive om sorg. Sorg kan ikke forebygges. Selv om man er forberedt på at man kan miste noen, er det allikevel et sjokk.  Det er min erfaring.

Da mamma døde spurte de på sykehuset: "var det et ventet dødsfall", og jeg var kjapp til å svare  JA. (nærmest for å vise hvor orientert jeg var om situasjonen)  Etterpå har jeg tenkt at det er et dumt spørsmål. Et dødsfall er aldri ventet selv om jeg forstår hva de mente. Et "ventet dødsfall" er når noen dør av en dødelig sykdom eller av alderdom. Men man kan aldri forberede seg på døden. Iallfall klarer ikke jeg det.  Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere når faren min dør, og jeg trenger ikke tenke på det nå, men det vil skje, og jeg vet nå at jeg ikke kan  forberede meg. Det skal liksom være så naturlig å miste sine gamle foreldre, men man har dog hatt dem hos seg gjennom mesteparten av livet, og klart det slett ikke føles naturlig når det først skjer.

Min mamma ble 73 år. De siste 3-4 årene var hun meget syk, og jeg forberedte meg hele denne tiden på at jeg skulle miste henne. Nå vet jeg at det egentlig bare forstyrret min evne til å nyte øyeblikkene med henne. Jeg bekymret meg sånn.

Derfor skal jeg aldri mer forberede meg på døden. Den kommer når den kommer, og det for holde, syns jeg. Sorgen kommer uansett!

Pappa reiser hjem i dag, men når Sigmunds ferie er over, ja, da kommer han en uke til.

Det er godt å se faren sin begynne å leve igjen. Nå blar han ivrig i reisekataloger, og mens han var her lette han på internett, og plutselig hadde han bestilt billett til Alicante i oktober. Han legger planer, han er full av optimisme, og han vet å nyte livet.

6 kommentarer:

  1. Et tankevekkende post, Kjersti - takk for at du deler. Min mamma doede av kreft da hun var 69. Jeg visste han hun hadde kort tid igjen, forberedte meg paa det, men allikevel var det et sjokk den dagen hun ikke var mere. Som du sier saa kan en aldri forberede seg paa doeden. Jeg tenker mye paa foreldrene mine, mere for hver dag, virker det som om, og savner dem veldig.
    Saa flott pappa'n din nyter livet igjen! Han ser saa ung og glad ut - flott! Og saa tur til Alicante! Det vil han like!
    Helt enig med han; saann skal kaker vaere! :) Den ser kjempegod ut Kjersti! Jeg er heller ikke flink med aa dekorere kaker, men er det saa noye?! Det viktigste er at de smaker godt, ikke sant?! :))
    Kos dere paa hytta! God sommer!

    SvarSlett
  2. Tusen takk for nydelig kommentar, Astrid! Skjønner du hadde samme opplevelsen da du mistet din mor, og at du savner dem, er forståelig. Tror vi må bære det savnet med oss. Det forsvinner aldri, men heldigvis har vi de gode minnene.

    SvarSlett
  3. Jeg er enig med deg i dette med at man ikke kan forberede seg på døden. Når man er glad i noen, vil man sørge uansett hvor mye man tror man har forberedt seg. Vet at du savner moren din masse, og håper du får beholde faren din veldig lenge.
    Det både ser ut til - og høres ut til - at han gleder seg over livet. Bra! Be ham fortsette med det :o) Det blir nok deilig for ham med en Spania-tur i oktober. Kos dere videre på den koselige hytta deres med flunkende ny terrasse :o) Klem Mona

    SvarSlett
  4. Min mor døde også av kreft slik en av de andre her skriver, men hun ble bare 59 år. Det gikk bare 10 mnd før det var slutt. Etterpå fikk mine tre brødre samme type kreft på løpende bånd. De klarte seg. Litt for mye kreft etter min mening:) Jeg vet ikke hvordan jeg sørger, men savnet etter mamma har alltid vært der. Og så har jeg så lett for å ta til tårene når jeg leser eller ser på noe som er ganske følelsesladet. Jeg har blitt mer oppsatt på en ting: Jeg skal leve livet mens jeg har det, ikke bare eksistere!

    SvarSlett
  5. Så trist, Wenche! Da var moren din veldig ung, og så rart at brødrene dine fikk samme type kreft, må ha vært arvelig. Godt at de klarte seg, men absolutt for mye kreft ja. Alle sørger på sin måte.
    Moren min hadde først en type kreft som spredde seg men som ikke ga så mange symptomer, så fikk hun kols som ble livstruende, og til slutt en krefttype som gikk på 4 måneder og som ikke hadde direkte forbindelse med den førsten krefttypen utenom at immunforsvaret hennes var nede og hun derfor var mottagelig for hva som helst. Det fantes ingen lindrende behandling den siste tiden, og det var skremmende.

    Ja, nettopp, man blir minnet på å leve livet mens man har det.

    SvarSlett