Velkommen til bloggen min

mandag 26. april 2010

Helg med Dad's Plaids A-7

Ja, så er helgen over. Jeg har gravd meg dypt og ned i beskrivelser av applikasjons-teknikker. Jeg bestemte meg for å starte min applikasjons-reise med A-7. Tror ikke den regnes som den mest kompliserte, og en fin begynnelse tenkte jeg. Det beste først: Jeg klarer å sy nesten usynlige sting, jippi, jeg klarer også å lage sånn ordentlig knute på tråden ved start. Noe pretensiøst forsøkte jeg meg på ulike teknikker, og det ble i overkant. Frysepapir over, frysepapir under, uten frysepapir, bare med needleturning. Jeg fant ut at frysepapir under er best så langt. Ved videre planlegging kom jeg selvsagt opp i reverse applique, noe som antagelig er enklere enn det kan se ut til. Men jeg tror jeg nå må gjøre noe jeg får til så jeg ikke mister motet.

A-7 var ganske intrikat når det kom til spissene. Jeg startet lungt på rett strekning, og spissen kom, og den forsvant kan man si, det ble ingen riktig spiss. TO blokker ble ikke-godkjent. (bilder av disse vil komme). Kanskje en trøst for de som har strevd og fortsatt strever.

Jeg har gjort ferdig A-7, den har kommet i sin helt egen lille pose, jeg har klappet på den, og er stolt av at jeg har sydd mitt livs første applikasjonsblokk.

Bilder kommer.

Nå planlegger jeg å fortsette med håndsøm så jeg får det i fingrene og i blodet. Tror det i rekkefølge blir B-3, B-2 og A-3.

Jeg har masse godt utstyr som fine nåler, god liten saks, Dear Jane bok, Dear Jane cd, frysepapir og en haug med stoffer.

Det som kan virke litt tungt, er at i dette tempoet blir det ingen baby Jane på meg på flere år. Så jeg håper dette vil gli lettere etter hvert.

Men alt i alt: jeg har sydd min første applikasjonsblokk, og spissene ble ikke perfekte, dvs en var helt perfekt, men resten kunne vært bedre.

onsdag 21. april 2010

Applikasjon

Nå har jeg kommet fram til min første håndsydde blokk. Det vil si at den er bare på planleggingsstadiet. Og tenk at det å sy noen rundinger på en stoffbit krever masse forhånds-research. Hvor nålen stikkes ned, og så opp igjen, hvor man putter den lille knuten som ikke skal synes, og hvordan få stingene mest mulig usynlige. Og så er det ti ulike måter, minst, å applikere på, og den kan også gjøres omvendt, det er frysepapir som vil trives best under, men også å bli strøket på forsiden av stoffet. Det er et vell av muligheter, og så skal man altså finne den måten som er best for en selv, og hvordan finne ut det? Da må man sy litt først. Jeg har sydd japansk bretteteknikk, tråkle, tråkle, snurpe...men her blir det annerledes. Og så er det altså sømmonnet! Det er jo en stor greie i seg selv, faktisk forutsetningen for at resultatet skal skinne. Sømmonnet er ingen enkel sak, særlig ikke når man kommer borti de spisse delene av en del. Spisser er i det hele tatt en ganske utfordrende sak, for om man har klart å lure sømmonnet under, så kan det rett og slett bli for tjukt, og da må man klippe bort noe, men slettes ikke for mye, for klipper man for mye så sprekker hele sømmen, og så er det at med runde former, særlig de som er konkave, må man klippe bitte bitte små hakk for å få stoffet til å bli så føyelig at man får dyttet sømmonnet under. Vel, jeg må tenke lenge på dette før jeg gjør det. Jeg la faktisk opp en bukse i dag og da prøvekjørte jeg stingene. Tror mine tidligere håndsømsting har vært FOR synlige, men å få de helt usynlige, kan jeg ikke skjønne hvordan skal gå til. This for now!

søndag 18. april 2010

Et dikt av Åse-Marie Nesse



Et av de vakre
kjærlighets-diktene. Jeg liker best dikt som har en dirrende,
melankolsk tone i seg. Poesien er skapt for melankolien og omvendt.

Teppet har jeg sydd for en tid tilbake.

KALYPSO

Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar
for dei som ror i ring og aldri finn same rytmen
for dei som berre lyder til signal
frå framande farty
for dei som støytte på grunn i medvind
for dei som styrer etter stive sjøkart
utan å ense måkars mjuke flog
for alle som kjenner dei sju hav
og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta

eg tenner eit fyrlys
for all villfaren kjærleik
så vegen til det lova landet
blir synleg i natt

A-12

A-11

En millimeter nok----A11 og A12

Anne Grethe Preus synger at "av og til er en millimeter nok", hun mente det nok på et dypere plan enn når det gjelder søm. Å sy Dear Jane handler nettopp om millimetere. Hvis man ikke vil forholde seg til millimeterne nokså presist, er det kanskje et prosjekt man bør hoppe over. Dette gikk opp for meg for full tyngde da jeg bega meg på blokkene A11 og A12. Fysj! For et strev, for en utfordring, så smått, og så mange "sett-inn-sømmer", mon tro om A11 hadde gjort seg best til applikasjon enn å tvinge den under symaskinfoten. Vel, den ble sydd på maskin og bilde kommer, men det blir en av de blokkene som jeg vurderer å gi en omsy en eller annen gang. Den ville liksom ikke bli pen, og begynner man å slåss med millimetere er man ille ute. Iallfall var jeg det. Jeg "lurte" sømmene, klipte ned sømmonn til minst mulig enkelte steder, og det var selvsagt de "store" kvadratene i alle ender som gjorde at jeg tenkte at dette orker jeg virkelig ikke. Det føltes som en oppgave på grensen av det mulige hvis man vil at den skal se fin ut. Min ble ikke fin, den ble middels, ingen katastrofe, men det skyldtes at jeg brukte kjempelang tid på den. Så bega jeg meg til A12, og tenkte at dette er "piece of cake" i forhold til A11. Det var den ikke. Etter tre timers første forsøk der jeg så at ikke sømmene stemte, at jeg burde ha valgt et "roligere" stoff, ble jeg så irritert at jeg sov noen timer og med én gang jeg sto opp, satte jeg i gang på nytt forsøk. Den måtte "lures" her og der. Syr man EN millimeter feil der, så passer ikke sømmene. Det er 12 små trekanter i fokusstoff som skal lage noen rette linjer. Den ble ferdig, den ble bedre enn den første versjonen. Til sammen tok A 12 7 timer! Nå har jeg hittil sydd i beige, sennep, grått...og jeg som elsker sterke farger, jeg gleder meg bare til det dukker opp en blokk som kan skinne i deilig rødt. A11 syr jeg kanskje om igjen når teppet er ferdig, A12 har jeg lagt bak meg. Bilder kommer. Takk for at du stakk innom bloggen min!

torsdag 15. april 2010

Det er den draumen

Når man har fått seg en blogg, kan man i grunnen skrive hva man vil. Jeg har valgt å ha en åpen blogg under fullt navn, og så lenge jeg kun utleverer meg selv så er mye greit å skrive. Jeg regner ikke med at folk renner ned denne sida heller. Jeg har her muligheten til, over tid, å samle noen av de diktene som har betydd mest for meg. Dikt var en kjedelig greie for meg helt til jeg fylte 30, og da våknet interessen for poesiens måte å kunne si noe viktig om livet på en vakker måte med bruk av bilder som skiller seg fra den hverdagslige måten å si tingene på. Poesi handler om å si noe forståelig, men den appellerer også til oss mennesker om å la undringen slippe til. Det første diktet jeg vil ha med her er et av de helt store, skrevet av Olav H. Hauge, og det heter "Det er den draumen" som handler om at vi alle bærer på drømmer. En drøm som en ønsker skal bli sann. En drøm som sprenger grensene fordi vi tror på den. Diktet viser håpet som vi har til drømmen vår: Det er den draumen Det er den draumen me ber på at noko vidunderlig skal skje, at det må skje- at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa- at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. Olav H. Hauge
Takk for at du stakk innom bloggen min!

Storefjell---siste rest av vinter

Jeg var nylig på Storefjell der vinteren holdt på å slippe taket. Jeg tok bilde av denne øya som nesten ser ut til å skulle bli slukt av de siste rester av snø.

onsdag 14. april 2010

A-9

A-8

A-6

A-5

A-4

A-2

A-1, min aller første Dear Jane-blokk

Mine første Dear Jane-Blokker

Nå har jeg startet på mitt Dear Jane-prosjekt som vil strekke seg over mange måneder, kanskje år, tiden vil vise. Det er diskusjon om hvilke blokker man skal starte med. Noen mener at an skal begynne med de enkleste. Nå er det ikke gitt hvilke blokker som er enklest. Jeg startet på de blokkene der jeg kunne bruke papirsøm fordi det er en metode jeg er tryggest på. Disse er sydd på maskin.

tirsdag 13. april 2010

Begynnelsen

Så begynner jeg på en blogg. I utgangspunktet har jeg tenkt å vie den i hovedsak til min hobby som er lappeteknikk. Samtidig tenker jeg å utlevere meg selv og livet mitt i passelige doser både med tekst og bilder. Symaskinen min har samlet støv noen år, men nå har jeg lyst til å fortsette der jeg slapp med lappeteknikken min. Jeg har lenge ruget over å sy et stort teppe med navn Dear Jane som til slutt blir over 2x2 meter. Det er tusenvis av små biter, og en skikkelig utfordring. Jeg liker å utfordre meg selv, og har så vidt begynt å samle på informasjon via andre quiltevenner, bøker og cd. I tillegg har jeg gått til innkjøp av masse stoffer i det som kalles reprostil, altså stoffer som ser gamle ut. Dette teppet ble først sydd under den amerikanske borgerkrigen som var mellom 1861 og 1865, og originalquilten henger på et museum i Vermont i USA, og det ble sydd av Jane Stickles. Hun levde under svært trange kår med sin barneflokk og mannen i krig. I disse årene satt hun tålmodig og sydde alt dette for hånd. Det er i alt 225 blokker og tusenvis av bittesmå biter. Takk for at du stakk innom bloggen min!